Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
78
— hos ham drev pliktkjenslen verket, hadde tatt
til i herremakt siden faren døde, så mangen en
gang til fortrengsel for hans egen lyst. Og den
kan føre bort i ulende, den også, når den blir
for karrig. Aldri vilde Karl-Vilhelm slippe Elsa,
blev hun først mor til barnet deres; andre
følelser kunde ebbe ut — ansvaret for barnet vilde
trekke ham inn i forhold til henne så lenge han
levde. Men hadde ikke kjærligheten hans til Elsa
alt tatt på å minke? Visste hun det ikke? Men
hadde hun lov til å vite det da? Det en mann
fabler og røber når hemningene er borte, skulde det
ikke vedbli å være bare hans eget? Å, det var
vanskelig, dette . . .
Hanna Mowitz så op — så lenge hadde hun
stirret på det kulørte mønstret i bordduken, at det
tegnet sig i luften foran Karl-Vilhelms ansikt. Som
gjennem et flettverk av tråder, røde nå, så hun
det; og så, det hadde endret uttrykk. Han gikk og
lettet sig på tærne da og da, svingte litt med
overkroppen også, som til toner . . . Lebene hadde skilt
sig, øinene var blitt større. Det var ikke ansiktet
fra den natten; men det var ikke hans vanlige
ansikt heller — noget midt imellem, noget på vei
ut i drøm . . .
Da han blev vår, hun så på ham, smilte han vagt.
«Hun er søt, Vesla, synes du ikke, mor?»
Det kom så uventet. Men i næste øieblikk jagde
hjertet til i Hanna; hun rettet sig helt op i stolen,
og så brøt det ut av henne:
«Karl-Vilhelm. Du er ikke mer enn femogtyve
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
