Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
165
måle på dørrammen i gutteværelset — der stod
de små merkene, Hanna selv hadde snittet inn i
treet, når hun hver nyttårskveld målte barna. Over
en tomme! Og de harde hendene hans, og det
mørkebrune ansiktet med skinnet stramt over
kinnknokene. En mann, ja, en fullgod mann.
Stillferdig hilste han og storsmilte med de brede, hvite
tennene, da han kom. Så drog han op av
jakkelommen en liten pakke og viklet forsiktig op snøret,
som var surret rundt gråpapiret. Det var en
bellisplante — tusenfrydblomsten lå klemt, men like
frisk, innved de grønne bladene; roten var med,
jord var der også . . . «Fra haven på Berger —
jeg tenkte, vi kunde sette den på fars grav.» — Og
Hanna tok litt av den svarte mulden mellem
fingrene og luktet på den — op gjennem henne skjøt
sødme og kraft, mens hun så på gutten, der han
stod og kanskje hadde slått rot, han også. —
Det blev travle dager — første september skulde
Knut være i Trondheim, på nytt kom symaskinen
i gang. Men den sang en glad vise nå — Knut var
en ny en, han, blikket bare fremover, hadde stengt
døren til mørkerummet for godt. Og om det så var
vandringen til direktør Jensens kontor for tre uker
siden, audiensen i det høitidelige rummet og
formaningene, en samfundsstøtte ved sånne leiligheter
vel syns, han har rett å koste på sig — så løste
det pinlige minnet sig op i fjern dis for Hanna
Mowitz, lik en bratt, stenet vei gjør det, når en
står ved varden på fjellet og har nådd målet.
Rundt stuebordet om kvelden gikk snakken om
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
