Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
167
meningen. — Verre var det å komme alene op i
stuen igjen. Tapetet hadde ikke falmet bak uret
— lik et gjenferd stod klokkens omriss på den
mønstrede veggen. Hun stilte sig med ryggen til
det — stod som uret hadde stått, lente hodet
bakover mot skyggen av det. Da var det noget som
tikket og gikk, som like fullt slo her på denne
plassen. Det var hennes eget hjerte. Og det var
vel det, det kom an på?
Men til Line og til Knut — til Minken, Vesla og
Kristine, til alle mennesker sa hun, at
Bergerklokken var sendt vekk for å repareres. Og Alv gav hun
ordre om å si det samme. Hun skulde ikke ha nogen
gravølstemning her i huset nå, de beredte sig til
en lykkelig avreise og et lykkelig bryllup.
Forskrekkelig var det å merke, hvor rådhitten en blev til
å finne svar på spørsmål. — «Men du trengte da
ikke å sende hele kassen, mor, det var da nok å
ta ut verket?» — «Kassen har jo lenge vært
skrøpelig og manglet lister, Line, — det har du vel
sett?» — Å nei, nødløgnen gir nok ikke løgnen
stort efter. —
På den tomme plassen ved veggen satte hun
soklen med den lille statuetten av Afrodite — «så
lenge, barn.» Marmoret hadde de kjøpt i Florentz
den gangen — på reisen, hennes livs store reise.
Den svarte, smekre soklen og den spede hvite
figuren var et pent gravmæle — bak dem på veggen
våket klokkens ånd. —
Knut reiste en høsteftermiddag; himlen var
jevnt grå, luften stod så stille mellem husene, ven-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
