Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
234
han løftet den ustø hånden og strøk sig over
pannen. «Det er ikke mere å snakke om, mor. Jeg
vil ikke, hører du. Jeg kan ikke ville det heller.»
Røsten hans var næsten kraftig — og
uvennlig .. . Moren høide sig og tok op strikketøiet,
som hadde falt ned. «Jeg kan ikke ville det
heller» — det gikk tilbake på det hun hadde sagt.
Det var svaret.
Da hun fikk rettet sig op, hadde han snudd sig
med ryggen til henne. Og hun blev sittende og
se på nakken hans, som var blitt så tynn, med en
dyp renne mellem musklene — på det lyse håret,
som lå langt og fliset over bakhodet; på de trette,
lute skuldrene.
Han hadde villet dø . . . heller dø enn leve det
livet. Det hadde han iallfall villet — da sansene
i ham var blitt sløvet av sykdommen; da en liten,
naken viljerest var det eneste som sa fra i ham.
Da alt annet vaklet og vildret og sviktet, da
hadde enda viljen vært der og dømt. For den er
ubestikkelig. Den velger for oss. Og for Alv valgte
den det beste . . .
Den siste rest av farve sank vekk fra Hannas
ansikt, de stirrende øinene fikk som en hinne,
hendene lå kroket og livløse, finger i finger. Hun
hadde ikke rett til å ville noget her; ikke nå
lenger . . .
Da Line en times tid senere kom hjem og på tå
inn i sykestuen, satt moren med lukkede øine
lenet mot den høie stolryggen. Men i sengen lå Alv
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
