Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
248
«Det kan være det samme, mor. Når det ikke
gjør vondt. Nå vil jeg sove.»
Nå vilde han sove . . . Hun kjente hvor stramt
musklene hadde strenet sig i hele kroppen
hennes . . . Som for et «hvil» sank hun sammen i
stolen.
Den siste olje. De villfarende ordene gled
gjennem henne. Hun hadde den ikke bedre. Men den
var hennes, hennes egen, prøvd, krystet ut av savn
og kamper — den var da ekte ... Og kanskje det
siste hun skulde gi ham, ja.
Line måtte være kommet op igjen — for lenge
siden. Hun hadde ingen ting hørt. Så visste
Karl-Vilhelm det. Så var det bare å vente på
morgnen.
Her var ingen lyd utenom guttens åndedrett.
Hele verden tidde omkring det . . . Alvs hjerte slo;
lungene drog luften inn, kort og grunt; støtte den
ut og tok efter den igjen. Intet annet å høre; intet
annet å lytte på. — Livet selv minket sammen til
dette ene — til ennå, på puten der, hvor et hode lå
litt bakoverbøid med halvåpne leber.
Snart skulde det bli morgen. De andre skulde
komme, Karl-Vilhelm skulde komme, kampen
skulde begynne igjen; men de skulde være to som ikke
var med i den; to nå, Alv og hun . . .
Sitte stille; sitte stille og sanke styrke. —
«Mor!» —
Dagen grydde så vidt bak den dekkede ruten, da
han hvisket det.
Hun bøide sig helt ned til ham.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
