Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - X. Min kjære lærer og jeg førte like til våren et regelrett og innestengt liv
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
72 Anatole France
syn. Siden fallkraven min er blitt flekket av forskjellige
sauser som jeg har spilt på den, føler jeg mig som en
mindre aktverdig person enn før. Spiddsveiver, nu da du
er klædd som en marki, føler du da ikke en kriblende lyst
til å hjelpe en av Operaens damer under påkledningen,
eller til å legge en rull falske louisdorer på et faraobord,
kort sagt, føler du dig ikke som en verdensmann? Ta ikke
ille op det jeg sier, og husk at det er nok å sette en bjørne*
skinnslue på en kujon, for at han straks skal gå bort og la
hodet sitt bli knust i kongens tjeneste. Spiddsveiver, våre
følelser er sammensatt av tusen ting som vi ikke legger
merke til fordi de er så små, og vår udødelige sjels skjebne
avhenger stundom av et vindpust som er for lett til å bøie
et gresstrå. Vi er et leketøi for vinden. Men vær nu så
snild å rekke mig «Latinsk lærebok» av Vossius, jeg ser
det røde snittet gaper der under din venstre arm.»
Samme dag, efter middagen klokken tre, tok d’Astarac
min kjære lærer og mig med på en tur i parken. Han førte
oss bort til vestsiden som vendte ut mot Rueil og Valerien*
høiden. Det var den tetteste og mest ødslige del av
parken. Eføi og gress som var avgnaget av kaniner dek*
ket alléene som her og der var sperret av store nedfalls*
trær. Marmorstatuene som stod langs alléene, smilte uten
å vite om sitt eget forfall. En nymfe holdt en knust hand
op mot lebene sine og gjorde tegn til en hyrde om å være
taus. En ung faun som hadde mistet hodet på jorden,
prøvde ennu å føre fløiten op til munnen. Og alle disse
guddommelige vesener syntes å lære oss forakt for tidens
og skjebnens ugunst. Vi gikk langs en kanal der regn*
vannet opalet frosker. Omkring en rund plass stod det
nogen forfalne vannbasseng som duene drakk av. Da vi
hadde nådd dit, slo vi inn på en smal sti som gikk inn
gjennem krattskogen.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
