Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I. Den åndelige gjenfødning. Gjennembruddet for kunskapskritiken, rettsmedvitet og erfaringsprinsipet - 3. Nyorientering innen rettsvitenskapen. Machiavelli, Jean Bodin, Johannes Althusius, Hugo Grotius - 4. Kritisk tenkning over kirkelige trosemner. Fransk skepsis. De Montaigne
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
26 I. DEN ÅNDELIGE GJENFØDNING
fri for å blande sammen folkerett og naturrett, rett og moral.
Værre er at fornuften hos ham får et inhold gitt en for alle
gang. Som om det gaves nogen absolut dommer i spørsmålet
rett—urett! — Men med sitt grunsyn har G. mektig fremmet
det menneskelige skjønn på frihet og rett. Rett og moral fridde
han ut av det religiøse formynderi, som la så meget av
menneskelivet i mørke. Ikke engang gud kunde endre
naturretten, påstod han. I strafferetten fører han inn moderne
tanker. Samfunnet forfølger moralsk et bestemt mål med
sin straff. Det mål er ikke gjengjeld eller hevn, men
alene å skremme fra lovbrudd og verne sig selv, trygge
eksistensen for de lovlydige borgere. Som det het, med en vending
lånt fra Seneca: Det blir straffet for å hindre at det syndes
(ne peccetur), ikke fordi det er syndet (quia peccatum est). —
Sitt frilynde legger Hugo Grotius for dagen også i sitt syn på
religionen og ved spørsmål om rettsstillingen for de ulike
trossamfunn.
4. Kritisk tenkning om kirkelige trosemner.
Fransk skepsis.
Frigjøringen for personligheten i denne nybrottstid fikk en
særskilt høi tone, når det spurtes om tros-problemer. På flere
steder gjorde sig talen om en sterkt forenklet religion lydd;
man viste til en såkalt naturlig religion. Om kort skulde denne
bevegelse, navnlig i England, ta formen av en urovekkende
retning i tiden, deisme blev det navn den gikk under. I
hovedsaken er de religiøse grunsetninger som da skjøt i været
allerede pekt på av Bodin, av Hugo Grotius og, med særskilt
virkning, av Herbert of Cherbury i skriftet Om sanheten (de
veritate) 1624. Åndelig islekt med det kritiske
reduksjons-arbeide i religionen er bestemte rørelser i Frankrike, der kampen
mot aristotelismen var stående. Bevegelsen går her hånd i
hånd med en viss skeptisisme. I forgrunnen står en filosof,
de Montaigne († 1592), en verdensmann som uttrykker sig
med stor eleganse. De Montaigne har, med sine essais, tjent
som mønster for de senere såkalte franske moralister. Kunsten
er hos dem å forme korte fyndord om ymse spørsmål i livet;
deres aforistiske fremføring er det i nyere tid flere som har
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
