Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - V. Nytidens filosofi - 1. Immanuel Kant. Hans holdning overfor de filosofiske problemer i tiden. Utviklingsgang og kritiske grunsyn. Teori om moralen og om dømmeevnen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
74
vi. nutidens filosofi
får en i virkeligheten? En samling påstander, den ene i strid
med den annen. Av fornuftfilosofien var fremgått panteismen
hos Spinoza, individualismen hos Leibniz.
Det må hefte en feil ved metoden, siden det på begge hold
glipper, når det skal gjøres rede for grunlaget til kunskapen.
Metafysiken som for en del just har denne opgave, er den
låkeste av alle vitenskaper. Likefullt hviler det på sinnet å
løse den metafysiske knute. Kant prøver det med å ta et
mellemstandpunkt mellem empirisme og rasjonalisme. Med de
empiristiske filosofer hevder han: Vi kan bare vite så meget
som vi erfarer. Men Kant gir problemdiskusjonen en videre
ramme; han fører inn et kompleks av størrelser som det hittil
var hørt lite til, nemlig noen typiske virkeformer hos det
sansende og tenkende subjekt, hos individet som gjør disse
erfaringer altså. Kunskapserhvervet hviler, fra en side sett,
på et givet stoff, fra en annen side sett er det avhengig av
noen funksjonelle former. Kants teori har efter dette å gjøre
rede for et stoff og for noen former, og han går utførlig inn
på opgaven. Stoffet er det inhold som bydes gjennem
sansninger av ymse art. Av formene skiller Kant mellem et
dobbelt sett, nemlig formene for sansning (eller for anskuelsen,
som han kaller sansningen) og formene for tenkning. Kant
heller en del til dualismen og trekker en tydelig skillelinje
mellem de to kategorier: Sansningen har passivt å ta imot
det som kommer innenfor subjektets opfatningssfære; mens
forstanden ordner og forbinder sansningsstoffet, så en
begriper de tilførte erfaringer. På sansningens som på
forstands-livets område møter en altså eiendommelige virkeformer. De
står der som strukturelle deler av det åndelige inventar hos
personligheten, på forhånd rede til å fange op og arbeide med
et inhold. Når sjelen blir påvirket av sanseemnet, så
funksjonerer disse former av sig selv.
Kant hadde således med sin «form-metafysik» bygget et
hjelpeapparat inn i sin filosofiske kritik. Det tjente ham til
å legge lys over et spørsmål, som diskusjonen mellem filosofene
hadde latt åpent. Hvis en skrider utover erfaringen, er det
da råd med å vite noge? Vet vi noe som ikke først erfaring
har lært oss? Og er slik kunskap bindende? Eller som Kant
uttrykte spørsmålet: Gis det en nødvendig gjeldende, ikke
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
