Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
63
gården. Det var tyst mens de spiste. Men siden var
det sang og felespill og allslags moro — en jul hadde
drengen gjort rundkast hele gulvet over og sopt med
sig brisken, de hadde hakket og strødd ut det siste
. de gjorde før kveldsmaten. Den luktet så fint ...
Men — de visste vel, at julenatten ved midnattsleite
fikk dyrene mæle?
Det siste spurte hun med et lønsk smil.
«Nei hutetu lel» — «Nå får du gi dig, Marit»
— «Jeg har da hørt det» sa Anna Kleve.
«Vi trodde det, da vi var små. Vi trodde det så
fast» Og hun fortalte om dengangen hun og de to
største brødrene hadde stiltret ned til fjøset julenatten
for å lye — de hadde krøpet frem til selve fjøsdøren
og lagt øret innåt ...
«Du hørte vel sauen si bæ til dig da, Marit?»
«Nei, vi hørte ingenting, vi. Angen fra de varme
kukroppene stod nedmed dørsprekken. Men da sa
han Ola, eldste bror min: Du veit, dei kan kviskre
so lågt at me ikje høyre noko. Dyra ha folkevit.»
Hun lo.
«Fortell mer!»
«Nei — nå kan de fortelle!»
Karen Anna hadde blitt rar og kløkk mens hun
lyttet på Marits blide, lave røst. Marit Rud kom av
folk. Bak henne stod gården med hus og uthus,
ætten med nedarvet skikk, med ubrytelig skikk fra
gammelt. Det var ikke andre enn Marit og hun her-
inne som hadde slikt i ryggen ...
«Men at du reiste hit, du som har gård,» sa Mali.
«Han far måtte gå ifra gården,» svarte hun stille.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
