Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
119
Men akkurat ikveld hadde hun tenkt å stikke opom
Rakel. De hadde ikke sett stort til hverandre siden
Vold reiste; men enda visste hun, de var blitt venner
igjen. Rakel hadde satt sig bort til henne en to-tre
ganger i frokosthvilen; pratet de ikke så meget, så
hadde de en hemmelighet sammen. Så hadde de
utstått noget sammen . ..
«Jeg greier gå dit, tar du mig under armen,»
holdt moren ved. — «Ja, du vet,jeg kan følge dig til
døra.» — «Du kan vel følge med inn, ban?» — «Det
har jeg mindre lyst for.»
Hun satt på divanen, da hun sa det — satt med
lukkete øine og pute bakom ryggen. Hun vilde sitte
slik resten av livet ...
«Det blir vel ikke så mange gangene, jeg ber dig
om noe herefter, Karen Anna.»
Den leksen kunde hun. Den hadde hun hørt
lenge. Hun rørte sig ikke.
«Nei. Når du slår dig rang . » — «Jeg skal følge
dig til døra, hører du»
Det kom ikke no svar; da hun så op, satt moren
og tørket øinene.
«Uff, mor!» — «Det lakker med mig; jeg trenger
gudsord; men den som e hjelpelaus, får slå sig til-
tåls.»
Moren var som hun hadde vært ... Det var bare
føttene som hadde hovnet på henne; det gav sig, når
varmen kom i været ... Men — hun vilde ikke ha
noe å angre på.
De tok på sig og gikk på møtet.
Der var fullt hus og trangt om plassen; men
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
