Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
I et gran-holt på den andre siden bekken seiler
den underlige lavskriken fra gren til gren. Som oftest
tyst og taus, som den bar på livets hemmelighet, av og
til en melodisk, vemodig fløyte-tone; — men så til andre
tider plutselig iltert, skjærende skratt i fullt sinne.
Gåtefulle fugl, deg blir jeg aldri klok på. Kanskje er
du den som ligner mest det flakkende menneskesinn ?
Stundom, når jeg sitter i skogen, og du kommer
lydløst svevende og setter deg på kvisten over meg,
og skotter ned og skakker på hodet, da er det som
du har noe du nødvendigvis ville si. — Men så seiler
du av sted igjen til neste tre bort i skogen, og fikk
ikke sagt noe. Men slik går det vel også med oss —
hvor ofte finner vi uttrykk for det som ligger på
bunnen og toner dypest i oss.
Av og til er det som forsøk på et lite kjølende
pust. Det suser svakt der oppe om tre-toppene, og
visler litt bort igjennom ormegraset. — Men det
blir bare med et gisp, og så er alt stille igjen. —
Skog-lia oppover dirrer i sol-steiken som den har
gjort det i tusener av år — og det summer av insekter,
denne evige sus av liv. Så kommer et større insekt
bort i noe vissent løv som det tumler med. — Hodet
synker dypere; — å, så godt å sitte — sannelig . . .
Men med ett farer vi i været, hogger børsa — så min
santen fikk han ikke ut nå i middags-heten likevel.
I full los bærer det oppetter, — døsighet og
tretthet er som strøket bort. . .
♦
142
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
