Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
meget til utforskingen av strøkene i det vidtstrakte landet. Denne
ishavspionéren fant også ut at et fartøy bør ha den runde formen
som isen ikke kan få tak i, når det skal ferdes i de nordlige
farvannene. Hans erfaringer ble således lagt til grunn for byggingen
av «Fram». Det var den samme Johannesen som i sin tid eide
Hardangerjakta «Gjøa», som seinere ble solgt til Roald Amundsen
til dennes epokegjørende ferd gjennom Nordvest-passasjen.
Polarforskeren fulgte også Johannesen på en tur i Ishavet med «Gjøa»
i 1901 da han hadde kjøpt skuta. Han vilde prøve den først under
det mest kyndige førerskapet. I 1898 hadde Johannesen vært
helt på 82 gr. og 41 min. med denne 47 tonns sildejakten — uten
motor.
Men tilbake til «Vega» og folkene der ombord.
Da de to båtene skiltes om kvelden den 27. august trodde alle
at de om et par måneder skulde være på den andre siden av
kloden — i Japan. To tredjedeler av vegen var jo tilbakelagt,
så de hadde all grunn til å være optimister. Det var ög det med
den siste tredjedelen av reisen at den var blitt befart flere ganger.
Kosakken Desjev dro denne vegen i hele dens lengde i 1648. Det
var bare å kjøre på. Det så ut til at vegen lå dem åpen. Seiren
var nesten i sikte!
Men isen kom og la seg i vegen. Den økte i mengde og ED
verre og verre. Inne ved land var det en slags renne ennå på
grunn av ferskvannet fra flodene. Det varte ikke lenge før
skipet grunnstøtte. Det nyttet ikke å presse seg fram. En fikk
kaste anker hver kveld heretter. Det nyttet ikke lenger å bruke
seilene. Dampen ble holdt på toppen hele tiden mens de var
undervegs. Farvannet var så grunt at skuta bare hadde noen få
tommer vann under kjølen. Det nyttet ikke alltid å renne seg
veg gjennom isen selv om skuta var aldri så sterk. En måtte
ty til solide ladninger med krutt og så sage seg renner, et
temmelig slitsomt arbeid.
Det så nå ut til litt av hvert. Men fram måtte de vel komme?
En fikk se. En av de siste dagene av september så isen ut til
å stoppe opp for godt. Den lå så langt øyet rakk og det var ingen
veg å komme fram. Det meste av den 15000 kilometer lange
41
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
