Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
så vis . . . Til vi ikke lenger kunde snakke med
når han begynte, til selv Just måtte til å lytte. Og
da var det som blev stuen vår borte, mens han
åpnet universet for oss, himmelen hvelvet sig over
oss med alle de løste og uløste gåtene sine; vi blev
så små, evigheten så stor. Og gutten vår selv med
de svarte pupillene, var i pakt med den.
Vel. Er det ingen annen råd, får han få viljen
sin, sa Just. Men han var ikke lykkelig, som jeg,
over at ÖOtto vilde bli videnskapsmann. Jeg hadde
alltid ønsket det, for jeg hadde sett glimt av den
verdenen, fars verden, som er utenfor og over det
grå hverdagslivet — et samfund av frie mennesker,
som tvers igjennem alle omveltninger kan arbeide
med det ingen verdslig makt har evne til å utrydde
og legge øde. Jeg husker fars øine, og jeg husker
andre forskerøine, fylt av det stille lyset som ikke
lar sig slukke, fordi det strømmer fra evige kilder.
I Ottos blikk skulde stjernene selv speile sig.
Men Just sørget, sørget over de flinke mekaniker-
hendene, som ikke skulde komme maskiner til
nytte, tenkte på det lange studiet og det knappe
utkommet som sluttresultat. Og jeg tror han håpet
at vernepliktsårene, når det unge, sterke legemet
fikk sin fulle utvikling, skulde endre Ottos forsett.
Håp mot håp, håpet vi . ...
Ha ham i live idag — Som den minste av sli-
terne på en fabrik”, på kontor, men i live. —
126
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
