Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Vi hadde enda noe å se frem til — Ottos neste
hjemlov. — Måneder hadde gått. Han hadde fått
vite det som hadde rammet Hans. Med noen ord
nevnte han det i et brev: krigens gang, far og mor.
Hans har stort følge, det vil øke og øke og øke,
så lenge vanviddet varer. Var de enda martyrer
for en ny tid. —
Med Otto vilde jeg kunne snakke — for ham
trengte jeg ikke skjule noe — Otto forstod. —
Kunde jeg ikke gå med det til Grete, forstod
ikke hun? Nei, jeg torde ikke snakke meget med
Gry, torde ikke bryte inn i henne med fortvilelsen
min — noe holdt mig tilbake, noe usynlig, gjerdet
henne inne, varslet: rør mig ikke, forstyrr mig ikke,
jeg må videre med min egen byrde. — Hun hadde
fått studenteksamen, hun leste privat, med lærere
i matematikk og andre fag. Hun måtte til et univer-
sitet med tiden, vi visste det, men nevnte det ikke!
Hun vilde ikke forlate oss, ikke ennå — ennå bandt
det hun gjorde for soldatene henne til byen, ennå
satt hun hos oss ved måltidene, og hjalp oss gjen-
nem dem med små ord om ingenting. Rolige ord
og fjerne øine; blikk, som dvelte i en verden som
var bare hennes.
Til hun den formiddagen kom inn til mig, lukket
døren til de andre stuene, stilte sig foran mig med
armene over stolryggen og så og så på mig. Hvad
er det? — Jeg må snakke med dig, mor.
Da skjønte jeg avskjedstimen var kommet, da
191
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
