Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
88
rik var han. Han hadde satt igjen en Skognejente som han ikke
glømte, reiste 36 år gammel til Skogn igjen, kjøpte Bakkom og
giftet sig med veikjen. Det var en strevsom og ærlig familie. Men
Haftor var så svær til å lyge. — Da han hadde sittet og pratet litt,
fikk han en liten tørrhoste.
Hosten dræp mæg, æg hosta engang ifjor au, sa han. Alle lo.
Han vart traktert med kaffe og kringler. Mens han satt tilbords,
skulde Brynhild ta en kopp av nere bordenden.
Det va godt å sjå dæg att, Brønhøl. Me æ sysken me, veit du
vel. Me hi kor sin far, men me hi no’kj såmmå mor lell.
Så kom han på tralten til å fortelle fra Nordland. Dæ æ nok
Nordland her auMen dette er ein gar midt i breibygden. Men det
andre Nordland er mang prosti det. De skold berre sjå kor mørkt
det æ om haustkvelden deroppe, så fekk dokk sjå et syn. Engang
va æg ute i slikt mørker, at æg trudd alder æg skold komme te
kristne folk mer. Æg stakk staven min borti mørkre, og trur du
itj de va så tjukt at staven satt fast! Æg mått nok kræke mæg te
folk uten stav æg.
Han kjøpte kvigen, betalte og gikk, drog dyret motvillig med.
Husdyr går villigere med kvinnfolk enn med mannfolk. Og kvigen
meinte vel også ho hadde ikke ærend borti bygden. Ho hadde det
så bra heime. Haftor sleit og godsnakket, men det gikk seint.
Ha itj kunna lite grand trolldom som æg lært tå finnan inni
Velfjorden og Vefsen, så ha det alder gått. Men æg sa nvnj kraftige
finn-ord, og da ska du tru det gikk — kviga la i vei og drog mæg
med te me rulla i røs begge. Æg fekk en støng i sia etter ein stein.
Det va vondt ska æg si dokk, men så drog støngen neri foten og
kom ut igjennom stortå’n — som ein blå røkstråle. Sån omtrent va
det. Jaja. Kviga høyrte det no og kan bevidne sannheita. Ho lik
vest itj æg fortæl, ho datt. Men det æ så det når som (somme)
visst ka som sa om som, da vaitj som så bli på som, som som er
på som.
Haftor er ein snorri sole, sa Pål Nordland, da Haftor og kvigen
var gått.
Du si det du au, sa Karen. Det er morosamt å høre på. Er det
synd å skrøne sån borti natta, — at staven bli sittan fast? Og æ
det synd å le ått løgnan has?
Æg veit itj vest, sa faren. Han si alder nå vondt om nanj. Han
æ no’kj av Guds beste barn, men han er et godt menneskje tå natu-
ren. Han hi vest lite innvortes å stri me. Det kan hænd mang tå
Oss hi meir, når me sjer fel hos andre, hæll når me kjenn vonde inn-
skytelser stekk fram her og der, så me hi vondt tå de.
Kvar hi sitt, sa Karen. Men når dåm begynn å kryp fram disse
stygge orman, spring æ og les ti bibelen hæll kaste mæg borti tra-
«velt arbe. Æg kan da itj gi mæg over for støggdommen. Neivest
er itj Hoftor nån kresten. Æg slo inn på det eingong åt’n. Veit
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
