- Project Runeberg -  Længselens baat /
15

(1921) [MARC] Author: Ole Edvart Rølvaag
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

FORTÆLLINGEN 15

Men saa hændte det i det tidlige foraar at lille
Erla blev svært syk. En sott som ingen kunde tyde,
hadde lagt sig paa barnet. — Lægen kom i baat
mange mil for at se til hende. Han blev gaaende i
prestegaarden i flere dage; men alle hans under-
søkelser og forskrifter hjalp aldrig det grand. Den
lille sygnet og sank sammen, og blev svakere for hver
dag som kom. Livskraften randt fra hende i draape-
vis. Presten Munch og hans kone gik der tause i
navnløs sorg. Al deres kjærlighet til trods var de
dog ikke istand til at elske livskraften tilbake hos
sit barn.

Saa rundt høisommertid var det likesom lille Erla
pludselig vaaknet til. Hun blev saa munter. Der
kom en glæde over hende som forældrene ikke kunde
forklare grunden til. Og nu sang hun saa ofte, med
en tynd, sprød stemme som ikke var istand til at bære
glæden. At le var hun ikke sterk nok til, men hun
laa der stadig med et stort smil.

Men saa var det en lys nat at hun laa der og
snakte saa forstandig med forældrene. Hun vilde
da vite hvordan det saa ut ute, om der var meget
soløie nede i engen, og om ærfuglene hadde faat ut
ungene. — — Hun forsikret dem da med barnslig
overbevisning at nu blev hun straks frisk igjen, det
kjendte hun saa tydelig. — Den natten bad lille Erla
saa pent paa dem at de skulde bære hende ut, saa
hun kunde faa se solen og havet. — De kunde tro
det vilde gjøre hende bare godt, forsikret hun dem.
Og snart led det saa langt paa aaret at solen vilde
gjemme sig om natten; saa maatte hun vente et helt
aar til før hun kunde faa se dens herlighet ved midnat.

— — Det var jo saa varmt og saa vakkert ute, saa

de kunde skjønne det gjorde hende bare godt.

Faren saa spørgende paa moren. Og hun mente
at de gjorde klokest i at føie hende.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 15:01:24 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/lb1921/0015.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free