- Project Runeberg -  Længselens baat /
185

(1921) [MARC] Author: Ole Edvart Rølvaag
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

DET NÆSTE; BESØK HOS KRISTINE DAHL 185

hun kjender det trænges.–––-•— Jeg fortalte hende

at jeg hadde fundet dig, — ja, jeg siger nu du til dig
idag; jeg synes ikke jeg kan andet! —

–––-Men du verden, — her staar jeg og jasker!

— Hvad var det nu jeg skulde ha sagt: Har du hat
frokost? — Nu, det har du. — Jaja, jeg har noget til
middag som skal smake godt for en nordlænding,

–––-bare nu den konen kan vente saa længe til jeg

faar den skikkelig stelt til!–––-Du ser der var saa

mange ting jeg glemte at spørre dig om sidst du
var her." —

Nils hadde faat den pladsen ved vinduet han
hadde forrige søndag. — Atter kom den bestemte
følelsen over ham, at her var han et andet menneske.
Det var som sat han inde hos en nabo hjemme.
Her var ikke noget fremmed han behøvde holde alle
sanser aapne mot! — Det var bare at gi sig over i
ro og tryghet. —

— — Imidlertid gik hun omkring paa gulvet og
pratet, — næsten ustanselig, mens hun rørte ved et
eller andet. Den bløte stemmen fyldte det lille
værelset som surl langs havets strænder i stille
kvelder. Den som først begynder at lytte til det,
hører snart ikke andet. — Og det ansigtet hendes
gjorde det saa godt at sitte her og se paa og snakke
til. Panden hvælvet sig stort over det hele, som en
himmel. Men der var saa mange rynker. De laa og
de stod. De krøp og de sprang, langsefter og paa
skraa. Men øinene gjøt det mildeste lys utover det
hele. Rynkene, selv de skarpeste, tok sig ut som lette
skyer som sol brøt igjennem. — Det hele blev end
mildere derved at hun snakte saa langsomt, med syn-
gende tonefald.

–––-"Straks du var gaat, tænkte jeg paa saa

meget vi kunde ha snakket om. — Men jeg er nu
saa jaalet av mig. — — Og saa spilte du saa rart,

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 15:01:24 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/lb1921/0185.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free