Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - IV. Fra Bjørn-øen til Green-Harbour
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
52
FRA BJØRN-ØEN TIL GREEN-HARBOUR 52
Vi satte ikke seil, men gikk bare for motoren for å ha
„Vesle-møy" helt unner kommando om hun skulde komme på grunn. Det
vilde i hvert fall bli ille, med vinnen stående på grunnen.
Enda var det siktbart. Men skodden dekket fjellene på lann så
vi kunde ikke få peilinger for å finne den dypeste rennen. Det
gjalt å holle sig så mitt i sunnet som mulig, og så gå efter loddet.
Vi seg frem, det ble grunnere — ned på ni, otte, syv, ja seks
meter. Så fem meter — så mellem fire og fem, og nu var det ikke
meget vann unner kjølen: „Veslemøy" stikker tre meter. Litt sjø, og
vi vilde hugge.
Men grunnere enn fire ble det ikke. —
Endelig tok det til å øke så smått igjen — og vi var over.
Vinnen var frisk. Vi satte alle seil, stanste motoren, fikk også
breifokka op; det gikk strykende syd gjennem Forlann-sunnet.
Efter en stunn klarnet det av for den kalle norden-vinnen, og vi
hadde det herligste runskue av topper og breer på to sider.
Så kom vi syd til den vide låve sletten, Forlann-sletten, som går
tvers over øen, med det høiere Sal-fjellet sønnenfor; og vi fikk se
hvordan dette lannet vi først var kommet unner den natten i
regn-tykken, tok sig ut innenfra, det var lett å kjenne igjen med
sal-fordypningen i mitten (se billede s. 43).
Det var frisk vinn, og ganske stor sjø, da vi kom syd forbi
Daumans-øren, på nord-siden av inseilingen til Is-fjorden.
Inne i selve fjord-munningen så vi en hvit stripe i sjø-linjen.
Det lignet is, eller var det kanske hilder?
I kikkerten så det mest ut som blank-stille! Men det var
utenkelig, slik vinn og sjø som vi hadde.
Men sandelig var det ikke blarfk vann-flate. Og sønnenfor os
gikk en skjøite utover til havs for motoren, med slappe seil. Senere
fikk vi høre at det var Adolf Hoel på vei til sine unnersøkelser på
nordkysten.
Snart var vi inne i stillen, seilene hang tomme, og vi lå og drev.
For en kort stunn kunde vi virkelig sitte og kose os i solen på
dekket.
Så fyrte vi op, og tok imens en stasjon med tempaturer og
vann-prøver ned igjennem til buns.
Men så kom vinnen, og for motor og seil skummet det inover
mot Green Harbour forbi „Festningen". Nu var det den rette
Festningen, og alt stemte med kartet.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
