Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XVI. Is-fjorden og Bell-sunn
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
231 IS-FJORDEN OG BELL-SUNN
stående tilfelle. Ellers er jo ikke slikt noe hørt om i mans minne
her i Is-fjorden på denne tiden av året."
Han mente her var store muligheter, og vi måtte da ikke beta
folk motet, ved å gjøre det verre enn det var.
Det ble også fortalt at den mannen som sat inne i
Sassen-fjor-den, var en Skotte som het Bruce, og han skulde ha en til med sig.
Men ingen kunde gi nærmere unnerretning om dem. Det var ingen
ting hørt, og sansynligheten var at de hadde det ikke lett der inne
i Sassen-dalen.
Altså en gammel kjenning, dr. William Bruce, som jeg hadde
møtt første gang på Franz Josefs Lann, da Johansen og jeg kom
nordfra, og han kom dit som deltager i Jackson-Harmsworth
ekspedisjonen. Og nu skulde vi møtes her; vi måtte jo gå in og hente
ham selvfølgelig. Sandelig verden er ikke stor.
Vi fikk nu melling om at „Banan", hval-stasjonens store
dampbåt, var på veien hit in, med otte hvaler på slep; noen av
hval-båtene var kommet foran.
Dette var et gledelig bud, det bedret jo litt på utsiktene for
hval-fangstens utbytte i år; for ellers var det sandelig skralt nokk.
Så led det over midnatt og jeg måtte i lann til telegraf-stasjonen
for å ta tids-signalet til kontroll av kronometret.
Det gir unektelig en eiendommelig følelse å sitte her nord i
stil-heten i natten med telefonen for øret, og vente, og så — et kvart
før ett — å høre kneppene som først sennes ut som varsel fra Paris,
og så nesten på sekundet som ventet, kommer knepp knepp, knepp,
— tidssignalet. Vort kronometer var ikke mer enn noen få
sekunder galt.
Samtidig sitter så kan henne en ånnen mann syd i Afrika også
med telefonen for øret og tar dette selvsamme signalet. Sandelig
jorden begynner å bli liten for os mennesker.
26. august 1912.
Om morgenen var „Banan" kommet, og unge Kåre fikk da også
se stor-hval på denne turen.
En diger blå-hval var alt halt op på slippen, da vi tørnte ut — og
flensingen var begynt. De andre hvalene lå enda i vannet. Men der
var tusener av havhester og stor-måker, som holt et syndig leven,
flakset bort-efter vann-skorpen, og sloss om spekk-betene som drev
omkring.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
