Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XVI. Is-fjorden og Bell-sunn
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
235 IS-FJORDEN OG BELL-SUNN
var heller ikke lykkedes enda, og mange penger var lagt ned i
foretagendet.
Selskapet hadde sist vinter hat et par hundre arbeidere og hadde
brutt ut en god del kull; men så kom vanskeligheter med å få
kullene hjem, de måtte senne arbeiderne hjem istedenfor kullene.
Her var foreløbige kaier satt op med tre-peler; men som, ikke
så ut til å kunne stå sig mot isen. — Høit oppe i fjell-skråningen
var ingangen til grubene med svære kull-hauger utenfor; og derfra
gikk en luft-bane hit ned, satt op med høie tre-bukker.
Jeg gikk i lann for å få høre om de her hadde noen greie på den
petroleum, som skulde komme med den ventede båten. Så tok jeg
også med post og telegrammer som jeg på telegraf-bestyrerens
anmodning hadde bragt fra Green Harbour.
Opefter mot dalen gikk en hel gate med arbeider-barakker. Den
bærer det stolte navn Longyer City efter en av grunn-leggerne av
selskapet.
Jeg søkte den likeste og høiest liggende barakken, det måtte vel
være bestyrer-boligen. Der traff jeg også en Mr. Turner, en ikke
overdrevent velopdragen ung amerikaner, som påsto at han var
bestyreren.
Petroleumen kjente han ikke noe til, det fikk jeg selv ordne
med skibets kaptein når han kom, sa han. Han tok de
telegrammer jeg bragte, satte sig for å lese dem mens han lot mig stå ved
døren, ba mig så vente mens han skrev svar for at jeg kunde bringe
det tilbake til Green Harbour.
Jeg svarte at hvis han ønsket noe sennt fikk han bringe det
ombord i „Veslemøy", og så gikk jeg videre in gjennem dalen.
Kanske var det ikke til å undres på om folk med så lite folke-skikk
fikk ugreier med arbeidere.
Jeg kløv op i fjell-skråningen og så litt på hvad de her hadde
fått istand. —
For et ingrep i denne naturs ensomme stilhet. Disse fele
arbei-der-barakkene dernede i dalen og luft-baner og kraft-ledninger op
efter fjellet. — Det skriker. —
Og så dette livet av alle disse folkene, med streiker og uhygge,
under ledelse av slik uopdragenhet.
Nei, her var ikke fristende å være, og jeg drog ombord igjen.
Om kveilen kom „Munroe" og hadde vor petroleum med sig,
og en hyggelig norsk kaptein, som jeg lett fikk ordnet alt med.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
