En Ferd til Spitsbergen / 240 (1920) Author: Fridtjof Nansen Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
	Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XVI. Is-fjorden og Bell-sunn

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>

Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has been proofread at least once. (diff) (history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång. (skillnad) (historik)

Ill. F. N.[=Fridtjof Nansen] Farvell til Green Harbour.

Og så lettet vi, og for i sne-fokket fra den sovende stasjonen,
og fra de sovende skjøitene. Snart var de borte i sne-tykken.

Det var nu omtrent ingen is mer; den var dels smeltet, dels feid
ut av vinnen.

I munningen av Is-fjorden tok vi igjen to stasjoner (nr. 47 og
48), og fant i mitten av fjorden (dybde 426 meter) omtrent samme
forholl som da vi kom in for fem dager siden. Men på stasjonen
(nr. 47) på den sydlige side av munningen, var lagene i 20, 50, og
100 meter lettere enn i samme dybder i mitten. Dette tyder på at
det i disse dybder gikk en strøm in langs fjordens sydside. Altså
igjen det samme som vi før har opdaget: in langs sydsiden av
fjorden, ut langs nordsiden, en virkning av jordens omdreining som
stadig driver vannet i strømmene mot høire, og in langs kystene.
Det var også grunnen til at f. eks. „Kong Harald" kunde slippe ut
i åpent vann langs nordsiden av fjorden mens isen drev in langs
sydsiden og fylte Green Harbour.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>