Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ikke skulde eksistere — og Micawber og Emily
og David selv. Jeg sa jeg hadde vært hos dem,
og at for mig var de til, mer enn de fleste «levende»
jeg har møtt. — Da sa han han lenge hadde fryktet
jeg gav mig over til drømmerier, som en dag vilde
ta makten fra mig. Han sa jeg ikke tøilet sinnet
mitt og at det kunde bli skjebnesvangert for barna
våre.
Jeg forsvarte mig. Jeg sa vi visste det var
diktning, men at det var som å reise, som å se
deilige og sørgelige ting. Jeg sa vi blev klokere
av det og at det ikke kunde være noe vondt i det,
og at folk i bøker er mennesker, skapt av menne-
sker som vi selv. — Just snakket lenge. Men-
nesket er skapt av Gud, sa han — hvad mennesker
dikter sammen er forgjengelig, og det må aldri
forveksles med liv. Og han sa hans eneste ønske
var at det skulde bli mannfolk av guttene, nyttige
menn, så de kunde slå sig frem i konkurransen,
som daglig blev større. De skulde så å si ta av-
gjørelser for hvert skritt, se skarpt, fatte hurtig,
bestemme tingene, komme sikre frem mot målet.
Hvert sidesprang sinket dem, hver overflødig tanke
var spildt kraft. — Jeg spurte ham hvad målet var?
Om det ikke var at alle evnene i oss skal få sin
chanse og ingen av dem undertrykkes? Jeg ropte
og så at de var barn ennå. Begavede barn, som
undret og spurte og var sultne på alt. Og himme-
66
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
