Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Jeg minnes denne siste tiden med Grete som en
eneste lang samtale. Hun kom til mig med sitt
eget og med mitt. Endelig, endelig hadde vi nådd
frem til hverandre; i meget av det hun gav mig,
fant jeg igjen mine egne tanker, tilløpene til tenk-
ning, impulser, som ikke var blitt mer enn impulser
i det utrenede sinnet mitt, følelser jeg ikke hadde
rådd med, men som hadde rådd over mig. Det var
som fylte hun hendene mine med en bitter grøde,
grodd op av brakk jord, av min jord, blitt til tunge -*
aks under hennes arbeid med sig selv. Atten år
gammel var hun, satt trofast hos mig, splittet tåker
for mig med ord, mettet av selvprøving, av ung,
skånselsløs kritikk og ung, het tro. Ofte kom hun
til mig igjen, nettop som vi hadde gått hver til vårt.
Jeg hørte de hastige skrittene i sideværelset: du
mor . . . . Noe hun hadde glemt å si, noe hun
vilde legge til det hun nettop hadde sagt. Opbruddet
var over henne: vi skulde stå sammen for alltid før
vi skiltes.
Det var ikke ømme betroelser, å nei. Det var
mer av en storm som soper rent med sig og renser —
jeg stod ikke alltid oprett i den, men jeg fikk mot
til å møte den og la den ta mig. —
Efter Justs forsøk med bibelen var det hun
første gang kom inn til mig, sa: Jeg må snakke
med dig om religionen, mor — om fars og om far-
mors, jeg må snakke ut til noen, det vil somme
tider sprenge mig. — Og hun satte sig midt imot
194
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
