Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 1ste del. Om sjelegranskning og sjeleliv. Prinsipper og grunstørrelser - 1ste kap. Inledning og oversyn
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
2
sofen Protagoras røiner sig derfor tilfulle: Mennesket er måle*
stokken til alle ting, til de værende at de er, til de ikke«værende
at de ikke er.
Av erfaringer skiller vi mellem to slag, ytre og indre. De
første melder sig gjennem utenoms påvirkning. De ytre erfarin«
ger, givne eller mulige til en bestemt stund, representerer en
sum som får et eget navn: Vi kaller summen for verden, og vi
taler om den såkalte objektive verden. Den får sitt karakter«
merke efter de påvirkninger vi oplever. Særegne organer hos
oss, sanseorganer som de kalles, optar og utvikler disse påvirk«
ninger. Intrykk formes. I en eller ånnen form er slike in«
trykk støtt tilstede hos den som er våken. Verden toner og
lyser oss imøte, trykker og klemmer oss, lar oss fryse eller være
varm, byr oss ting å lukte og smake, lar oss føie oss i ro eller
bevegelse.
Slik den vi kaller den ytre verden. Den utfylles ved det
vi kjenner fra vårt indre. Våre intrykk har tanker og følelser
ifølge med sig: Vi liker eller misliker dem; de gjør oss glad
eller misnøid; vi tar dem frem igjen og arbeider dem inn i et
mangslungent åndelig liv.
Men med dette er det psykologiske billede ikke fulltegnet.
Denne ytre og indre verden, denne sum av intrykk, tanker og
følelser gir oss enda ikke det hele. Først en ser sig om, vil
en få øie på noe mere som enda ikke er nevnt. Og en ny
størrelse melder sig for tanken. Den er på en måte med både
ved tenkning, sansning og følelser, men især åpenbar ved følel«
sene. Det er jeget, det personlige midtpunkt for vilje og gjer«
ning. Dette begrep skulde, når rett var, komme til og utvide
rammen for psykologien, såsant vi med psykologi har noe i
tanke som svarer til virkeligheten. Virkeligheten blir ikke bare
det som naturen byr på, men tillike det som jeg selv setter
inn i verden, setter inn med min egen gjerning, min op«
førsel.
Det er imidlertid en uklarhet en må søke rede i, når en på
den måten fører de to størrelser op mot hinannen, på den ene
siden jeget, på den andre verden: Til mitt jeg hører ikke bare
en sjel, men også et legeme. Og enda ens ånd kanskje ikke er
av denne verden, så er sikkert ens legeme det. Og fra jeg«
legemet drar sig sterke tråder bort imot jegsjelen. Da nu tan«
ken, hver gang en bruker ordet jeg, nærmest vil henge ved
sjelsdelen, så høver det bedre å bruke et annet uttrykk om den
samfoldige, sjelelig«legemlige størrelse. Det ordet som passer
er mennesket Og det blir rette navnet for den andre kategorien
i virkeligheten. Grunformelen for tilværet lyder da således:
Mennesket og verden.
Vår opmerksomhet går dennegang på mennesket; med det
ord samler vi et stort tall individer til enhet under en og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>