Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 1ste del. Om sjelegranskning og sjeleliv. Prinsipper og grunstørrelser - 2net kap. Teorier om forholdet mellem sjel og legeme
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
14
sammen til en verdenssubstans, som ikke er noe annet enn
Gud selv.
Til dette er å si: Ansikt til ansikt med den store gåte i
tilværet vil det fromme sinn helt naturlig ty til tanken på gud*
dommen. Men metafysiken bedrer ikke stillingen ved å gå over
til metateologien. Hver gang man idethele kommer sålangt at
man viser til gud som forklaring, har man — vitenskapelig sett
— løpet linen ut. Tilsist vinner gudsbegrepet selv lite på å
gjøre tjeneste som et asylum ignorantiæ, en siste replistilling for
vankundigheten.
Tanken på en enhet bak mangfoldet i tilværet vil altid på
ny melde sig med styrke for mennesket. Ideen får et merkelig
uttrykk allerede hos oldtidsfilosofen Heraklit: «De ting som
strever ut fra hinannen samsvarer, en motstridende forening som
ved buen og lyren. Av motsetningene fremgår den skjønneste
harmoni.» — En skal ikke lete langt for å finne bevis på dette.
Kraft lignes ut ved kraft. Energi i den ene form møtes til
samvirke med energi i den andre. Stoff byttes om med stoff.
Det samme som vokset op på marken kommer igjen i blodet
som rinner gjennem vår kropp og som holder liv i oss. Med
sjelens liv er det på samme lag. Det vokser og minker, stiger
og synker med barometerstanden for legemet. Det blir sløvt
når legemet er sykt, sterkt i det sunne legeme, maktløst når
legemet tar til å eldes.
Hvor en så vender sig, så møter øiet de samme tegn på
det store samfølge mellem alle ting. Ja selve det faktum at
det er noe til, styrer tanken i samme retning. Det lar oss gisse
på et eneste felles prinsip for alt. — Men annet enn en tro kan
identitetslæren ikke bli; opfattet strengt vitenskapelig er den
ikke bedre grunfestet enn de andre teoriene. Først når den
får en mere speciel form, synes den med grunn å kunne gjelde
for noe mere. Denne form får identitetshypotesen i den 5te og
siste av de opførte teorier.
Den er mest kjent under navnet paralelismelæren, læren om
den psykofysiske paralelitet. Legeme og sjel og forholdet mel*
lem dem blir da opfattet slik: Det gis to rekker med særegne
fremtoninger. En rekke er energetisk, den andre rekken faller
utenom energiverdenen. Det vi kaller medvit, bevistheten selv,
er ikke nogen energi; alt vi vet om medvitet forsåvidt er at
det ledsager noen energetiske processer i nervenettet. Bruken
av ordet sjel må ikke mislede oss til å opfatte det sjelelige som
noe substansielt. Det vi alene kjenner er specielle ytringer av
medvit, skiftende i art, men så sambundne at vi ikke kan dele
dem op i skilte stykker. Vi bruker om dette emne ordet sjel,
fordi vi søker en enhet for denne sammenheng, men vitenskape*
lig sett dreier det sig her nogetnær om en personifikasjon. Sjel
blir på den måten et samlenavn for en flokk med sjelsytringer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
