Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 2nen del. De lavere trin i medvitet - 2net kap. Barnets sjel - b. Talen og dens utvikling
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
40
for skrev man? For å bli lest. For å meddele sig. I det ligger
nøklen til hvert sprog, til al tale og til hver form for å ytre
denne tale.
Dette vil bli tydelig, når man i det enkelte analyserer tale*
utviklingen og dens psykologi.
Ved talen kan det psykologisk skilles mellem 5 deler som
den er sammensatt av: 1) Lydbilledene, de ord som høres. Det
er dem man nærmest mener med et sprog. 2) Lydgivningen,
artikuleringen, uttalebevegelser med taleorganene. 3) Det
objektive tankeinhold hos ordene, den mening ordene har efter
en konvensjonel regel. 4) Den subjektive tanke hos den som
taler ordene. 5) Hvordan tilhøreren opfatter meningen.
Når en sier at et barn kan snakke, så tenker en mest på
det som ovenfor er nevnt under punkt 2, på at individet får
ordet til å gå over lepene. De punkter som er regnet op nest*
efter skulde gå sammen i ett, når alt er greidt. Den objektive
mening, den subjektive tanke hos taleren og den faktiske op*
fatning hos tilhøreren skulde være identisk. Men det går ikke
altid således, og forholdene med barnetalen blir rett inviklet
av den grunn. — Spør man, hvorledes selve den ting å tale
kommer igang, så må en skille mellem et dobbelt utgangspunkt,
et psykologisk og et organisk. Det psykologiske er trang til å
meddele sig. Den er tidlig tilstede, kommer i dagen i barnets
gråt og fakter, på en særlig tiltalende måte i dets smil, det
første klare tegn på fullt menneskelig medvit; på et visst punkt
i utviklingen søker denne selvmeddelings*trang å skaffe sig luft
gjennem talelyd.
Ved siden av det psykologiske står som ånnen forutsetning
for talens kunst noe fysiologisk eller organisk, nemlig et med*
født anlegg hos barnet til å forme talelyd. Naturen har gjen*
nem arv lagt det tilrette for individet å forene tenkte lydbilleder
med talebevegelser. Hos de døvstumme er fravær av dette as*
sociative anlegg skylden i en iørefallende talelyte. Hvor sanse*
utstyret er normalt, merker individet dette anlegg hos sig på
samme måte som det til å svelge, til å utføre mimiske eller
arm* og benbevegelser. Samtidig med at man ånder ut setter
man talemusklene i bevegelse, rører tungen, steller strupehode,
munn og leper slik til, at bestemte lyd kommer frem.
Trangen hos barnet til å meddele sig blir støttet av en drift
til å være aktiv på samme måten som «de andre». Dette er
kjernen i den psykologiske tendens til å efterligne. Barnet er
født inn i en talende verden. Det tar efter det som det hører
hos andre. Når det øver sig op, skjer dette neppe, som Wundt
og H. Gutzmann påstår, ved at barnet følger munbevegelsen
hos den talende med sine øiner, men ved at det akter på lyden
og prøver på å få den til. — Arbeidet med å mestre denne
kunst fører det unge individ skritt for skritt over fra den rent
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
