Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 2nen del. De lavere trin i medvitet - 2net kap. Barnets sjel - b. Talen og dens utvikling
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
43
men røber tillike en ekstra glede over å øve taleevnen. Denne
evne gror sterkt ved å være i flittig bruk, noe som må til*
legges betydning når man gjør rede for denne del av barnets
psykologi. Den voksne som svarer, kommer på den måten til
å overta en viktig åndelig rolle for barna. Han blir ikke bare
en autoritet for tanken, men også et mønster for talen deres.
Det skal naturlig tid til for at de små skal makte å følge
med. I førstningen er barn ikke klar over sammenhengen med
talen. De tar det ikke for å være så, at hvert ord sier noe for
sig. Det er helheten som virker, støttet av tonelaget, miner og
fakter. Akkurat som for dyrene, når en snakker til dem. Først
når barnet kan tale selv, kommer en ånnen metode i sprog*
skjønnet; talen løser sig for tanken op i enkelte ledd: ordene. —
Hvordan er så det materiale, psykologisk sett, som sjelen har å
arbeide med i ordene?
Talen kommer, efter sitt ophav, som et slags personlig svar
på de intrykk som melder sig. Man kunde psykologisk her
tale om den responsive funksjon hos sproget, til forskjel fra
den senere tilkommende associative eller konstruktive form til
det. Den første talevirksomhet hos barnet faller helt innen den
responsive part. De ord barnet først former i sin munn er
navnord, utropsord og noen få gjerningsord. Egentlig står or*
dene for et helt logisk kompleks, er et slags setningsord. «Gå»
mener jeg vil gå. «Ballen!» vil si: Få ballen! «Snil» — jeg
er snil. Medhvert kommer de andre taledeler. Det kan frem*
heves, at med å opfatte mengder går det forholdsvis sent. Best
er det å få tingene, en i senn. Rekketallene skyter frem før
gruntallene. Men barnet sier ikke den fjerde, det sier 4 og
mener den fjerde i rekken1 .
Med den konstruerende part av sprogarbeidet går det smått.
Ordføiningen er lenge mer enn enkel. Barnet bruker å side*
ordne. Også, også, sier det. Eller det hjelper sig uten binde*
ordene når det skal lage underordnete setninger. Lenge fører
barn bare konkreter i talen. Abstraktene greier de lite med. I
det stykke ligner de på naturfolkene. Tanken holder sig til
emner som er tydelig avgrenset. Helga Eng2 har ved eksperi*
menter vist hos barn mellem 9 og 15 år, hvorledes opfatning
og bruk av abstrakte ord først kommer gradvis med aldren. Al
abstraksjon forutsetter, at man logisk skiller ut og setter deler
sammen, utfører en analyse og syntese. Det vil igjen si, at
man sammenligner. Men det er noe barnet enda ikke duger
1 Som for voksne individer blandt primitive folk er den rene flertalstanke
for barnet uklar. På dette trin specialiserer man enkeltforekomstene og
makter dårlig å løse mengdesmerket fra de gjenstander som det åpenbarer
sig i. «Fem» har kanskje ingen mening, men «fem fingrer» betyr et objekt
med en bestemt mengde.
2 Abstrakte begreper i barnets tanke og tale, Kristiania 1912.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
