Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 3dje del. Den psykofysiske grunplan. De legemlige organer for sjelevirksomheten - 3dje kap. Den psykologiske måling. Grunstørrelser som avmerker emnet i vårt medvit - 5te tillegg. Metoder for måling i psykologien
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
67
a. b. c., så går lysstyrken hos dem inn under ligningen: b —c = a —b. Å
finne stjerneklarheten av størrelsen fire, fem og seks var nu liketil. Naturlig
er tallet 6 vilkårlig valgt som indelingstall. Man kunde holdt sig til en større eller
mindre talverdi for gradene, og det at det skulde være just 6 klasser har av?
gjort karakteren for de ymse trin og stemplet hele indelingssystemet. Men
det er en sak for sig. I prinsip er med dette målingen av fornemmelser blitt
ført ut i praksis. Uten å ane bærevidden til den har man her brukt en mes
tode, som psykologien nytter for sitt arbeide den dag idag. Her skal nevnes
noen av psykologiens hovedmetoder for måling:
Den som det nettop var tale om er de ækvidistante fornemmelsers metode,
også kalt metoden med de samme forskjelsstørrelser. De forskjeller man her
arbeider med er slike som merkes tydelig; de må ikke tas for små. En vekker
hos et individ flere fornemmelser; ikke mindre enn tre må til. De får komme
enten på samme tid eller slag i slag, så en har dem i friskt minne; reiser
så det spørsmål: Er fornemmelsen c så langt fra fornemmelsen b, som b fra
a? En neste metode: Man sammenligner fornemmelser parvis og søker den
ringeste forskjel mellem dem, den forskjel som en enda såvidt kan merke;
slår så fast hvordan det i slike fall er med påvirkningen, hvad for irritasjoner
som må til for å skape forskjelsintrykket. Psykologisk har man med det
satt forskjelsfølsomheten eller skjelneevnen på prøve. Den legger lys over
de skritt vår sjel tar, når den skal måle ut enhetene i sansningens masse. Er
dette grått et grand lysere enn hint? Denne tone merkbart høiere enn den
forrige? Kan en enda skille disse intrykk fra hinannen? Dette er blitt kalt:
De såvidt merkbare forskjellers metode.
Al målemetode i psykologien henger i denne tråd. Det som det røiner
på er vår evne til å opfatte likhet og forskjeller. Nærmere sett er det, sås
sant en holder sig til den sjelelige effekt, bare ett råd med å måle kvantitas
tivt noget en har sanset: Man ser efter, om intrykket er større, mindre eller
kanskje likt et annet sansningsinhold. Slik måler en fornemmelser, og slik
måler en forholdet mellem par av fornemmelser. Formelen blir a b. Eller
(a-b) g (b-c).
Men lite er enda sagt med det at en slår fast, at en ting er lik en annen.
Hvad er så denne annen? Sett x = y, hvad vet en med det om x, når ikke
en ny ligning kommer til som gjør rede for y, hvor stor y er? Fornems
melsene kan en ikke løse op i en sum likeverdige enheter, svarende til størs
reisene i matematiken. En svak prøve på noe sådant har man jo i et visst
skjønn. En kan f. eks. sammenligne ulike farver med omsyn på den varme
og glans de har, og på det vis få istand en viss sammenligning av kvalitetene.
En dikter kan våge i en skildring å flette inn et ord som dette: Ingen rose
var så rød, som hennes øine var — blå. Men det lærer oss bare, at poesien
vet råd, der vitenskapen kan stå fast. Vitenskapelig må det medgis, at måles
stokken her glipper. Især kommer dette grelt frem, når de sammenlignete
fornemmelser tilhører hver sitt sanseområde. Hvad vil man få ut f. eks. av
en jevnføring av en middels sterk tone og et halvblekt rødt? Det kvantis
tative kan en alene få inn ved å ta op i regningen en fysikalsk størrelse
Man får ty til påvirkningen. Og det er emnet for psykologien i våre dager
å studere forholdet mellem irritasjon og fornemmelse, nøiere uttrykt: forholdet
mellem styrken og arten i nerveirritasjonen på den ene siden, intensitet og
kvalitet i fornemmelsen på den andre. Historisk utviklet denne sak sig på
en måte som nu skal skildres:
I forveien var gått noen iakttagelser som rørte ved saken, og endel
eksempler var lånt fra området for sansynlighetsregningen. D. Bernoulli talte
1 Her kan minnes om, hvad Kant invendte mot tanken på å få en eksakt
vitenskap ut av psykologien. Matematik kan en ikke bruke her, da tiden
bare har en dimensjon, og det således ikke er mulig å føre to variabler op
i ligning.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
