Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 2net kap. Lukten
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
78
strandet. — En og samme lukt vekker ikke hos alle mennesker
de samme følelser. Somme mennesker synes ha sine luner i
lukteveien; en taler i slike tilfeller om idiosynkrasier. Nogen
har stygg til slik lukt som andre liker bra. Smaken skal man
— efter et kjent ordtak — ikke diskutere om. Det samme kunde
være sagt om lukten og. Om en synes om en lukt eller ikke,
avhenger av flere ting. Noe som virker sterkt suggestivt
er moten. Med sine parfymer foreskriver den på en måte,
hvad individene skal finne lukter godt. I mellemaldren over«
tok kirkelig ritus tildels samme rolle. Helgenhistorien taler
meget om den søte lukt av opgravete helgenben. Vi finner
trekket i vår egen legende om Hellig Olaf og om St. Sunniva.
Hans Henning mener \ at racen har meget å si for spørsmålet
om nogen liker en lukt eller ikke. Men mer enn den virker
vel omverdenen, miliøet. En merkelig side ved sjelslivet kom«
mer til og farvelegger intrykket. Allerede Hobbes gjør op«
merksom på dette. Ond lukt byr en meget mere imot, når
den skriver sig fra fremmed hold enn når det er fra ens eget
legeme, f. eks. fra en byld på kroppen den kommer De ulike
folkeslag har tildels sin særegne lukt heftende ved kroppen.
Stammefrendene vennes derved til den. Da nu det å høre til
samme folkeætt kan vekke en følelse av solidaritet, så torde
dette gi nøklen til å forstå, at folk av samme race føler likens
overfor mang en luktesort som de pleier være omsvevet av.
Sikkert er, at det på dette område finnes påfallende tilfeller av
samstemmighet. Egyptene brukte munpiller av et slags har«
piks, honning, myrra og einer. Fønikene hadde pepper i sine
parfymer. Japanene dufter støtt av kamfer; orientalene elsker
baldrianlukt som de fleste europeere synes er fæl. — Man pleier
mislike en lukt som er for sterk. Den skal ikke ta overhånd.
Sterkt parfymerte personer vil en helst fly, kanskje av instinktiv
ulyst mot å bli påvirket av noget som altfor meget tar opmerk»
somheten fangen; man har intet begjær om å bli hensatt i en
rus gjennem nesen, under forhold da det berusende middel
nærmest kommer en annen tilgode.
At opmerksomheten har så my å si for saken er eget og
peker på det inviklete i årsaksforholdet for følelsen. Den følelse
vi har i slike tilfeller skriver sig imidlertid ikke altid just fra
selve lukteoplevingen. Andre sansefornemmelser kan flokes inn
i intrykket, og det opstår lyst — ulyst med omslag fra det ene
til det andre. Vi liker ikke lukt av kjør i stuen; i fjøset har
vi ikke noe mot den. Føler man meget sterkt ved en lukt, så
kan det døive en annen lukt som konkurrerer med den. Somme
1 I nærværende fremstilling holder jeg mig meget til de grunleggende
undersøkelser av H. Henning. Se Ztschr. f. Psych. Bd. 73 &. 74 1915 og
1916 og Der Geruch, ein Handbuch. Leipzig 1924.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
