Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 4de kap. Hudsansen - b. Temperaturfornemmelsen - c. Trykk- eller berøringsfornemmelsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
91
en kulde av — 30 C. eller mer, så vil en vinterdag med — 10°
føles på lag som linvær. Forresten er vilkårene for adaptasjonen
meget forskjellig på de ulike partier av legemet; og i samhøve
med det faller dommen om, hvor meget en godt kan føie uten
å bære sig for det.
Teorien: E. H. Weber var den første som satte frem en hel
teori. «Det avgjørende er, sier han, hvorledes den objektive
temperatur utvikler sig på vedkommende hudparti, om tempera*
turen der øker eller minker. Blir varmetilstanden uforandret,
holder temperaturen sig slik den var, så føler man hverken
varmt eller koldt. Men erfaringen kan neppe sies å stadfeste
teorien. Om hudtemperaturen objektivt vokser eller synker,
gjør ikke utslaget. Det avgjørende er noe annet, nemlig den
ting, om den omgivende temperatur svarer til eller viker av fra
den temperatur vi just er adapteret til. Trykk et stykke koldt
metal, f. eks. et kronestykke, mot pannen, og ta det så bort
igjen, temperaturen på dette hudstykke blir da straks høiere; for
det varme blod strømmer brått til. Hadde Weber nu rett, så
måtte en straks føie sig varm på det stedet. Men en føler bent
motsatt; det er ennu koldt der noen tid. Her å vise til mulig*
heten av at det foreligger en eftervirkende inadækvat irritasjon
har man ikke rett til; for en ren adækvat varmeirritasjon (med
efterfølgende varmefornemmelse) skulde jo ifølge teorien sette
inn på stedet med engang i og med økningen av temperatur*
tilstanden.
Noen helt tilfredsstillende teori om temperatursansen har man
ikke. Hering har en lære om dissimilering og assimilering av
irritasjonsemnene; men hans teori passer ikke så godt på denne
sans som på synssansen. — Det synes falle noe lys over saken,
om man holder sig til de såkalte vasomotoriske forhold og akter
på nervene som regulerer tilstandene i legemets karsystem. Irrita*
sjon av disse nerver vil ha virkning på blodstrømmen og der*
med på forbrenningen i legemet. Nervene volder snart at blod*
karrene trekker sig sammen, snart at de vider sig ut. Det
psykofysiske billede får vi da forestille oss således: Når karrene
snevres inn, minker tilførselen av blod. Derved synker hud*
partiets objektive temperatur og dermed irriteres kuldepunktene
sterkere. Når blodkarrene vider sig ut og mere blod rinner
gjennem dem, vil temperaturen øke. Dermed voldes en sterkere
irritasjon av de nerver som tjener opfatningen av varme.
c. Trykk* eller berøringsfornemmelsen.
Det er ophavs*formen for sansningen idethele, likesom denne
sans uttrykker det enkleste forhold hos individet til omverdenen.
Med påvirkningene kan det her være omtrent på samme lag, og
enda fremstå forskjellige fornemmelser. Det er ikke få fornem*
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
