Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 7de kap. Synet - b. Det alm. grunlag for klarhets- og farvebilledet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
105
let, og vi får se disse vakkert glødende farver som regnbuen
byr på, de homogene farver i solspektret, de rene spektral*
farver.
Farvepsykologien har, efter dette, allerførst å oplyse om
disse tre hovedstykker: Spørsmålet om lengden på eterbårene,
om deres svingningsvidde (amplituden) og om de er rene eller
sammensatte. Forholdet med hver av disse ting skulde avgjøre,
hver for sig, de nevnte enkelte sider av lysbilledet. Men i
virkeligheten er fordelingen ikke så strengt gjennemført som
antydet på den måten.
Således er farvetonen ikke bare noe som avhenger av svinge*
tallet. Også svingningsvidden er med på å bestemme den. Er
lyset meget sterkt, så blir alle kvaliteter reduceret på gult og
blått, og ved ytterste styrke er alt skinnende hvitt. På lignende
måte med klarheten. Den er ikke bare en funksjon av styrken
i lyset (altså av svingningsvidden). De ymse farver har tvertom
en klarhetsgrad, egen for hver især. Endelig er forholdet med
metningen ikke helt entydig. Den høie grad av metning hos
en spektralfarve kan bli øket enda, dersom man fører komple*
mentærfarven op på siden av den; og av enda en grunn kommer
man til kort ved simpelthen å vise til, om lyset er ensartet
eller blandet. De enkelte spektralfarver er ulike i sin metnings*
grad. Spektralt rødt er i og for sig en mere mettet farve enn
spektralt gult. Idethele nytter det ikke for farvelæren bare å
holde sig til det rent fysikalske. Det en fremforalt har å gå
ut fra ved studiet er det psykologiske, det som er gitt direkte
med vår sjelelige opleving.
Den nyere farvepsykologi er meget opmerksom på dette.
Nye synspunkter er særlig blitt hevdet av Katz. Han viser til
at det gis forskjellige fremtoningsmåter for farvene. Vi har å
skille mellem belysningen og tingenes såkalte egentlige farve.
Ofte synes vi den ene lysflaten er likesom lagt på den andre,
f. eks en gråbrun skygge hvilende på en sollys vei.1
For å nå frem til en hel og rett opfatning av farve* og lys*
billedet, slik som det tar form for sjelen, blir det imidlertid
1 Den «egentlige» farve. Med det mener vi den farven som er eien=
dommelig for vedkommende ting, og som «passer» for den; minnefarven
hos Hering. Sneen i midnatssolbelysning har fått likesom et overdrag med
lyserødt, men er egentlig hvitt, sier vi; for slik minnes vi normalutseendet er.
I fremtoningsmåten skjelner Katz (Die Erscheinungsweisen der Farben
und ihre Beeinflussung durch die individuelle Erfahrung, Ergänzungsbd.
Zeitschr. f. Psychologie 6, !911) mellem farvegrunn og overflatefarver. Stundom
har en ikke noe intrykk av, hvad gjenstand farvefeltet er bundet til. Farve*
billedet holdes for øiet likesom svevende i en ubestemt dybde; vi har ikke
en fast flate for oss; synet blir borte i en viss farvelagt masse. Da kan man
tale om en almindelig farvegrunn. Overflatefarver derimot er kromatiske ins
trykk, bundet til ting, til avgrensete legemlige gjenstander. Overflatefarvene
er således for oss kvaliteter ved ting. Der intrykket refererer sig til en farve*
grunn, blir det ikke nøiere lokaliseret; man ser likesom inn i en sky.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
