Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 8de kap. Hørselen - 8de tillegg. Ørets bygning og dets funksjoner
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
127.
kanisme er trommehinnen med tilhørende knokkelapparat. Det er en elastisk
membran, som sperrer ingangen til det neste stykke av den luftfylte organs
del, nemlig det såkalte mellemøre. Dette former et system for sig, inskutt
som et funksjonelt mellemledd mellem lydpåvirkningen fra omverdenen og
lydtilvirkningen i ørets indre sanseapparat. Mellemøret inneholder for det
første en kanal, øretiompeten (tuba Eustachii), som strekker sig fra nese*
svelget og hen mot veggen av tinningebenet. Ved dette punkt vider røret
sig ut til et større hulrom, trommehulen. Tilgangen av luft fra nesesvelg«
rommet volder at mellemøret og rommet utenom trommehinnen holder
samme lufttrykk. I trommehulen skjer første mekaniske tillempning av den
ytre påvirkning, som ved den avsluttende psykologiske utformning får karaks
teren av lyd. Inne i dette hulrom, på insiden av trommehinnen, sitter nem«
lig 3 små ben, hammeren, ambolten og stigbøilen. Slik som hammeren er
festet på trommehinnen, og slik som disse 3 øreben er kjedet i hverandre,
fører de rystningene fra trommehinnen i samme retning over til det såkalte
ovale vindu, en åpning (bare dekket av en hinne) i det indre øres benvegg.
Med det indre øre, eller labyrinten, skjer overgangen fra det luftfylte
til det væskefylte organsystem. Anatomisk såvelsom fysiologisk er forholdene
her meget inviklet; det har kostet lang tid å få rede på arten i de funks
sjoner som blir overtatt av de enkelte deler av dette sanseapparat. Anas
tomisk utfolder de enkelte deler sig som et paralelt konstrueret dobbelts
system med bens og hudformasjoner; de første inneholder en væske, de
andre hviler i denne væsken (perilymfen), og er selv i sin tur fylt med en
væske (endolymfe). Mot trommehulen er labyrinten avstengt, men benveggen
er på to steder gjennembrutt og bare lett lukket, et sted (ved det ovale vindu)
ved stigbøilen med tilhørende membraninfatning, et annet sted (ved det sås
kalte runde vindu) ved en hinne, som spenner over åpningen, og som, ved
støtvis å bukte sig ut mot trommehulen, vel representerer siste mekaniske
fase av den ytre lydproces; med begrepet ytre lydproces menes den tryks
bevegelse, som tok fatt ved trommehinnen og derfra forplantet sig gjennem
stigbøilens plate til det indre øres væskesøile.
Skildringen av det indre øre har efter dette å holde sig til indelingen i
en benet og en hinneartet del; vi har å skille mellem en benlabyrint og en
hudlabyrint. Av specielle organformasjoner blir å fremheve: Nærmest til
trommehulen ligger/orgårcfen, vestibulum, med de to «vinduer» ut mot mellems
øret. I sitt indre har den endel åpninger mot andre deler av labyrints
systemet. For det første fem åpninger som gir forbindelse med de såkalte
bueganger. Disse, som atter frembyr dette dobbelte billede av bens og huds
formasjoner, tjener stillings« og likevektssansen og har ikke, som man før
tenkte sig, noe med hørselen å gjøre; de blir derfor her å late ute av skils
dringen Dernest har forgården en åpning mot den tredje labyrintdel, det
såkalte sneglehus.
Inne i forgården hviler et par hudsekker, som er inbyrdes forenet, og
som hver for sig står i forbindelse med de hinneaktige deler av buegangene
og sneglehuset. Det er for det første den såkalte elliptiske sekk, utriculus,
hvorfra tre små kanaler går ut, hver ved utspringet videt ut til en runding
(ampulle); benrørene slutter sig enkelt omkring disse hinneaktige bueganger,
og de specielle forhold med virkningen av nerveapparatet, den såkalte vestis
bularnerve med tilbehør, var det tale om under skildringen av likevekts«
sansen. En gren av vestibularnerven går til den ånnen sekk, den såkalte
runde. Den runde sekk (sacculus) viser, gjennem sitt kanaltilheng, til de
anatomisksfysiologiske forhold som er av interesse for høresansen. Fra sac«
culus går nemlig en tynn ledning, sneglehusgangen, ductus cochlearis, inn
i sneglehuset, der det perifere apparat er lokaliseret, som mottar lydirritamentet.
Sneglehuset er et spiralsnoet legeme, på lag 2lh ganger dreiet om sin
akse. Ut fra aksens faste benstamme skytes frem en fin benplate som rekker
nokså nær til utveggen på sneglehuset. Dette benblad snor sig gjennem hele
sneglehuset fra grunn til topp. Det stykke som er igjen fra benbladet til ut«
veggen bliv bygget over ved sneglehusgangen, som finner sin plass her. På
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
