Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 8de kap. Hørselen - 8de tillegg. Ørets bygning og dets funksjoner - 2. Analyse av tonen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
131.
lyd som vi merker med ordet høi eller tynn. Videre kan her
nevnes som forklaring: Når grekene kunde bruke uttrykket
skarp om en høi tone, tung og bred om en dyp, så har følel*
sene været med på å skape benevningsmåten. Det skarpe rører
oss sterkt, river oss med; det tunge lar sinnet i ro. Ved høie
og dype toner kan vi konstatere analoge sjelelige virkninger.
Så disse toneintrykk svarer til alment forekommende intrykk
om noe som passende kan kalles skarpt og kvasst eller stumpt
og tungt. Det skarpe skjerer igjennem med en snar bevegelse,
det stumpe kommer gjerne i langsomme støt.
Skal man ordne tonefornemmelsene, så passer ordene dyp
og høi bra. Billedet for ordningen er nemlig en ben linje, som
man kan tenke sig reist od loddrett, med et grunpunkt og en
topp. Ihvertfall har linjen to endepunkter som aldri møtes,
men som rykker fra hinannen jo lengere linjen blir gjort. På
denne linjen har hver tone sin høideplass mellem to andre, en
over, en under. Overgangen fra en tone til den som ligger
nærmest til, skjer altid på samme måten; på den ene siden en
tone som en såvidt kan merke er dypere, på den andre en som
såvidt høres høiere. Ved nederste tone i raden er man kommet
lengst borte fra den øverste. Disse toner er ytterpunktene på
et endimensjonalt mangfold. Frastanden mellem tonene inbyr*
des pleier man måle på en måte som er konvensjonelt bestemt.
Man taler om faste toneintervaller. Ordningen for tonene
må fastsettes med dette for øie. Man har å holde sig til
linjen som det passende billede. Men ikke nok med det.
Mere må bli tatt op i karakteristiken. Dersom man fremover
langs linjen prøver lyden med de forskjellige punkter, så
oplever man noe eget. Rett som det er, melder sig toner
som ligner utgangstonen. I toneregistret kommer de med regel*
rette mellemrom. Mellem sig favner de atter andre intervaller
med tilnærmet samme karakter. Toneintrykkene beveger sig,
med andre ord, i perioder. Rekken av toner opover eller frem*
over byr på kvaliteter, som ikke er så ulik utgangstonen, som
en skulde vente, dersom det førnevnte ordningsprinsip rådde
grunnen alene, dersom altså likhet og ulikhet i låten bare var
å søke i den grad av inbyrdes nærhet eller fjernhet som er for*
hånden. Man må ta hensyn til denne kjensgjerning, vil man
gi et riktig symbolbillede for slektskapet mellem toneintrykkene.
Linjebilledet må utfylles til en viss kant. Markerer man tone*
enhetene, som de følger hverandre på rad, ved en tverstrek på
linjen, så kan det relative likhetsforhold mellem disse, refereret
til utgangspunktet, avmerkes ved her og der i skalaen å tegne
mere eller mindre høie vertikalstreker. Tegningen får da, når
enkelttonene refereres til c som utgangstone, hosstående utse*
ende. Disse samlydende toneindivider følger i skalaen på hver*
andre i en fast orden, intervallene kommer med matematisk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
