Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 8de kap. Hørselen - 8de tillegg. Ørets bygning og dets funksjoner - 2. Analyse av tonen - 3. Tonefornemmelsene og irritasjonsforholdene a) Tonestyrken b) tonehøiden c) klangfarven
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
133.
og klavertoner kan ha samme høide; kvaliteten er forsåvidt den
samme, og likefullt er det tilstede to forskjellige klangindivider;
og tror man det er styrken det ligger i, så tar man feil. Det
er noe annet. Med klangfarven mener vi det som særmerker
toneintrykket utenom høiden og styrken. Nærmere forstå denne
hovedegenskap ved tonebilledet gjør man først når man studerer
neste punkt i tonepsykologien.
3. Tonefornemmelsene og irritasjonsforholdene. Grunlaget
til tonefornemmelsene er fysikalsk sett svingninger, mest luft*
svingninger. De er i luften lengdesvingninger, i andre elastiske
legemer tvergående svingninger. Her rår meget enkle lover.
De tre hovedkjennemerker for tonefornemmelsen er, som nevnt,
tonestyrken, tonehøiden og klangfarven. Tonens styrke er av*
gjort med den vidde svingningen har, med intensiteten i sving*
ningen; tonens høide er avgjort med tallet av svingninger i tids*
enheten; klangfarven med svingningenes form. Svingningsfor*
men er bestemt ved tallet og utvalget av såkalte overtoner, d. e.
toner som lyder sammen med gruntonen.
a. Første punkt var tonestyrken. Hvor sterkt en tone lyder
har man nokså fint øre for. Men skilleevnen er i det stykke
ujevn, alt efter det parti av toneområdet som prøven gjelder.
Mest granhørt er man for forskjeller i strøket for middels høie
toner. Styrkeforskjellen mellem tonene merker en best mellem
sistedelen av den tostrekete oktav og opover mot den fem*
strekete \
Spørs det om intensiteten i tonebilledet, så vil man bl. a.
hefte sig ved en ting: forholdet med de såvidt merkbare toner,
de overganger i styrke som en såvidt kan skjelne. Weber*
Fechners lov synes å gjelde her; ihvertfall innen strøket for
middels sterke toner. Det vil altså si: Skal en merke en tone
som en grand sterkere enn nabotonen, så må det en relativ
større svingningsstyrke til, når utgangstonen er sterk, enn når
den er svak. — Ovsterk lyd, brak og brøl, voldsomme skrall
kan gjøre en rent fjetret, enda en vet kanskje, som ved torden*
vær, at selve lyden ikke volder eller varsler noen skade. Ens
selvbevisthet kommer i ulage, når lyden blir voldsom 2.
1 Ved de høiere toner kommer lydkarakteren mest intrengende frem. Blir
det sunget flerstemmig, så hører man især overstemmene tydelig. Det er
dem som «leder» foredraget. Det vil si, således arter det sig for det moderne
vesterlandske kulturmenneskes øre. Hos primitive folkeslag vil man finne,
at den musikalske nytelse ikke har været knyttet til noen bestemt tonelinje,
Ved flerstemmighet ligger nytelsen i det rene faktum at man på samme tid
får høre flere toner.
2 Som det heter i Et vintereventyr av Shakespeare: Mest rystet mig det
drøn fra orakelrøsten som døivet øret; i slekt med himlens torden, så jeg
følte mig selv som intet. Det er i det hele et interessant fenomen innen
sprogpsykologien, at talen eier såmange vendinger fra hørselens område for
å uttrykke en sjelstilstand deri tankene er samlet eller spredt.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
