Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 9de kap. Romsansen - 4. Synet som romsans - b. Dobbeltøiets romopfatning, opfatning av dybde - c. Øiet og dobbeltøiet i bevegelse - d. Opfatning av billeder og bevegelse, tanken som romutmåler, synkverving, optiske illusjoner
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
157.
for å få et skjønn på riktig store distancer er den å dele strek«
ningen op, taksere delene og summere op intrykkene.
c. Øiet og dobbeltøiet i bevegelse. Vårt synsapparat er støtt
i bevegelse. Uten stans rører det på sig. Det er lett å merke,
dersom man f. eks. akter på en som ser ut av et vindu i et
farende tog. Her har vi imidlertid en egen kjensgjerning å
gjøre rede for. Enda øinene går, så synes tingene bli i ro der
de var. De står urokkelig på flekken. Det vil si, ikke altid
er det så; bare da når en selv vil vende øiet, ved selvvillet
øienbevegelse altså; ellers ikke. Puffer man med fingeren til
øieeplet, så tar tingene rundt om til å danse for en, de skifter
plass i synsrommet, de glir til siden, til den motsatte siden av
den som øiet blev snudd til. Dette vitner om den selvstendige
rolle som tilfaller det centrale organ, hjernen, tanken. Utbyttet
for sjelen blir ikke avgjort med det rene naturforhold. Subjek*
tive faktorer gjør utslaget.
Man har i hvert øie et særeget sanseindivid, og på forhånd
lå det nær å vente, at de to øine opførte sig uavhengig av
hinannen; at de f. eks. kunde gå hver til sin kant. Men det
er ikke så i virkeligheten. Bevegelsene skjer altid symmetrisk;
øinene konvergerer, men kan ikke divergere; de løftes eller
senkes, ruller eller går til siden, altid parvis. Det gir billedet
i dobbeltøiet en viss støhet, hvordan så enn synsorganet er
orienteret-.
d. Opfatning av billeder og bevegelse, tanken som rom’
utmåler, synkvervinger, optiske illusjoner. Det synes være to
forskjellige psykologiske ytelser av øiet, det å opfatte ting og
det å opfatte bevegelser. Eget er det allerede, at hesteparten
av synsorganet er ulikt i de to tilfeller. Billeder av ting kommer
skarpest frem i nethinnecentret, men bevegelser opfatter en
tydeligst med de perifere deler av nethinnen. Det kan være
tale om et syn av et beveget noget, som øiet ikke fatter inn i
formen av et bestemt legeme; sanseemnet har bare karakteren
av et uklart noget som stryker hen over synsflaten \
1 Fra et eller annet punkt på Drammensveien i Oslo kan en se toget
passere langs stranden ved Frognerkilen. Eftersom tilskueren instilier sitt
syn, kan han da opleve to ting: En ting. når han stirrer på toget. Da er
det som han oplever nærmest, at en ny vogn sees på den plassen, som nyss
var optatt av en ånnen, og at på den måten ymse billeder glir inn og glir
ut av midtpunktet i synsfeltet. En helt ånnen ting oplever en ved å løfte
synet og se på Oscarshall mens toget bare skimtes nedenfor i indirekte syn.
Først da er det, som om et noget farer gjennem rommet Egentlig bare da
har man et ekte intrykk av bevegelse, noe i arten forskjellig fra synet av
ting som avløser hverandre i den plass de intar i rommet. Samme erfaring
vil man gjøre når man sammenligner et stjerneskudd, sett i direkte, og et
sett i indirekte syn. Det er i virkeligheten to forskjellige optiske oplevinger.
Efter å ha sett noen tid på en gjenstand i bevegelse har man et optisk efterø
billede av intrykket. Med rette øiner G. E. Müller i dette faktum et tydelig
bevis for at det eksisterer en specifik bevegelsesfornemmelse.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
