Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 9de kap. Romsansen - 4. Synet som romsans - d. Opfatning av billeder og bevegelse, tanken som romutmåler, synkverving, optiske illusjoner - e. Teori
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
161.
alléer, skinneganger o. 1. blir sett, som om de, lenger fra, rykker
sammen, og de billeder vi har synes oss kortet i retning av
synsaksen.
Ved de geometrisk«optiske illusjoner kan forklaringen stundom
ligge i psykologiske forhold; når synsemnet blir opfattet, spiller
ofte flere faktorer inn, enn de som er direkte budt synssansen1;
til andre tider igjen hviler feilvurderingen på strukturegenheter
ved det fysiologiske opfatningsorgan. Det ene som det andre
avlegger vitnemål om den bristende kongruens mellem den
objektive og den subjektive romverden.
e. Teori. I hovedsaken gis det to forklaringer på romsansen,
den empiristiske og den nativistiske.
En form for den empiristiske teori er læren hos de engelske
associasjonspsykologer. En av de fremste talsmenn for samme
standpunkt er Herman Lotze, ophavsmannen til den berømte
teori om lokaltegnene. Lotze legger vekt på, at vi rent reflek«
torisk rører øiet, så billedet til en gjenstand faller på stedet for
tydeligste syn. Den bevegelsen som må til, har hvergang en
viss størrelse og en viss retning. Punktene på nethinnen ligger
strødd rundt om skarpsynsstedet som centrum. For hvert av
disse omliggende punkter er den dreining som skal til for«
skjellig. Det kreves en viss bevegelse, og den er hvergang for«
enet med et særeget intrykk; et system av bevegeintrykk op«
står på den måten. Lotze kaller dette fornemmelsesprodukt for
lokaltegn. Lokaltegnene gir oss et tillegg til intrykket av farve
og av klarhet i billedet. Dermed skapes et helt system av
lokale kjennemerker eller av romverdier. Dette system melder
også da fra, når øiet er i ro og ikke rører sig. Øiet har er«
hvervet en sansningsevne som står til tjeneste også uten at
organet rører sig; hvert perifert nethinnepunkt, som treffes av
en lysstråle, gir vink om hvor stor omdreining som i tilfelle
måtte til, for å se tingen direkte, med centralgropen; slik får
vi en målestokk for romverdiene. I en noe omarbeidet form
går samme teori igjen hos Wundt. Men mot denne tydning
av romsansen taler allerede den kjensgjerning, at en ved syn
merker frastander som er mindre, enn at øiet kan foreta noen
merkbar bevegelse for å få flyttet påvirkningsemnet fra det ene
nethinnepunkt til det andre. Helt avgjørende er det vitnemål
som er fremført i saken av blindfødte, som ved operasjon har
fått synsevnen. De ser med engang, når de retter øiet mot en
flate, at det ene punkt har sin plass i en bestemt retning fra
I Fr. Schumann mener (Beitrage zur Analyse der Gesichtswahrnehmungen,
Zeitschr. f. Psych. bd. 30 s. 339) å kunne konstatere, at nesten alle optiske
illusjoner forsvinner, når man gjentar forsøkene og prøver utføre sammens
ligningen med nøiaktighet. Det skulde, efter dette, her dreie sig om side«
intrykk som leder en på villspor når en dømmer. Men denne påstand kan
ikke sies å bli stadfestet helt av det som kommer frem ved prøver.
II — Aall: Psykologi.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
