Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 11te kap. Mangfold og enhet; opfatning av tall
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
170.
operasjon som anskueliggjør tiden. Man følger i tanken en
rekke fra punkt til punkt. Man tenker sig gjennem en rekke,
altså en flerhet, ved at man slår sammen oplevde tidsenheter.
Det ligger noe i resonnementet. Grunformen for talbegrepet
er rekketallet. Det ser man på barn. De oplever intrykk, de
ene efter de andre, og sin første opfatning av mengde vinner
de på den måten. Men hvad viser det? At tall forutsetter tid;
ikke at tall er tid.
I den nyere tid har Bergson utviklet noen egne tanker om
tid og mangfold. Han mener ikke at begrepet tid er en real
virkelighet, kan derfor ikke opløse tallet i en funksjon av tids»
bevisstheten. Til gjengjeld reducerer han mangfoldet på
rommet, på samme måten som han reducerer den såkalte tid på
rommet. Hans tenkemåte er denne: Enhet og mangfold er
forestillinger som møtes i tallet. Efter sin art må det mangfol*
dige da være identisk. Men enhetene må tillike i noe skille
sig fra hverandre. Ellers kunde tanken ikke gjøre veien fra det
ene til det mangfoldige. Bergson mener å ha funnet det som
de skiller sig ved, disse enheter. Det er stedet, et rom som
mangfoldet figurerer i. Dette rom kan være opfattet av sansene
eller det kan være «tenkt». Dette er jo et nytt synspunkt.
Han gjennemfører det ikke bare med samtidige intrykk, men
også med sukcessivt opfattede intrykk.
Men her kommer han åpenbart tilkort. Bergsons påstand
går ut på, at vi har en intuisjon av rommet; en tydelig steds*
forestilling ledsager hver tanke på tallet, selv tanken på et ab*
strakt tall. Nu gis det to rett forskjellige arter med mangfold.
Det kan dreie sig om materielle objekter. Når vi mener slike,
tenker vi på, at en kan røre ved dem med hånden eller se dem
med øiet, eller at de på en eller annen måte vender sig til våre
sanser, kort at de har en plass i rommet1. Men det kan også
dreie sig om et mangfold av en annen type, om rent indre
rørelser i sjelen, i kjenslelivet eller i tankeverdenen, der det ene
inhold avløser det andre, men slik at vi teller intrykkene sam*
men eller tar dem på annen måte i ett. Også enheter av denne
typen vil Bergson gi et visst artsmerke for tanken, straks de
blir opfattet som en flerhet. Vi projicerer dem i et idealt rom,
sier han. Objekter som ikke er materielle, ledsages i vår tanke
av en symbolsk forestilling som har ved sig noe av rommets
karakter. — Bergson viser til subjektive forestillinger og fører
dermed spørsmålet over på selviakttagelsens grunn, der det også
1 Lévy=Bruhl avviser (La mentalité primitive s. 93) enhver tanke på at
den formodete blanding av «la durée vivante» med rommet skulde finne
støtte i idélivet hos de primitive mennesker. At det er helt uriktig å redu=
cere det vi regner for vår objektive verden, «virkeligheten», på bare det som
kan sees og berøres, har jeg søkt å vise i avhandlingen: The problem of
Reality i The Journal of Philosophy 1925, 22, 20.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
