Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 5te del. Den almindelige form for åndslivet - 1ste kap. Forestillinger
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
176.
en måte som trotser hver skarp tidsavgrensning. I patologiske
tilfeller, når et menneske er sykt, kan forestillingene jage hver*
andre i vill fart (ideflukt!).
Alt dette gir imidlertid enda ikke det avgjørende skillemerke
mellem tanke og sansefornemmelse. At det er et sådant skille
forhånden, vil et sunt tenkende menneske ikke dra i tvil.1 Men
hvad stikker forskjellen egentlig i? Hume med flere psykolo*
ger påstår det dreier sig bare om noe kvantitativt, om en grads*
forskjel. Fornemmelsene er mere livlige, intrengende, ter sig
sterkere enn forestillingene. Man taler om den bleke tanke,
den skyggelignende forestilling, til forskjel fra den friske levende
sanseopleving. Men de to typer med sjelelige produkter det
her spørres om har ikke på dette punkt noen så sterk skille*
linje imellem sig. En kan ha skinfornemmelser (såkalte pseudo*
fornemmelser), vakt centralt i hjernen; det fremstår hallucina*
sjoner som ikke gir sansningsintrykk efter i dette stykke. Nei,
skillelinjen må man trekke således: Fornemmelsene glir efter*
som de kommer, inn i et system av særegne oplevinger; jeg
refererer dem til min legemlig*sjelelige person på en ånnen
måte enn forestillingen. Hver fornemmelse er et tilskudd til
en sum av intrykk som har fått en egen plass i vårt medvit.
Vi ordner fornemmelsen inn i massen av slike samtidige,
forangående og ventede intrykk. Vårt legeme stiller sig derfor
i et eget forhold til sansningen, slik nemlig, at dette legeme
enten optar intrykkene passivt og gir dem rom blandt de andre;
eller så at vi aktivt vender oss mot omverdenen og skaffer oss
disse intrykk. Forestillingene har ikke noen sådan ramme å
puttes inn i, de hektes ikke inn i en sjelelig*legemlig totalitet.2
Vårt selvmedvit sier oss, at vi er friere, mere autonome overfor
holdt på å skrive på tysk. Mens arbeidet gikk på, overla han med sig selv,
om han ved et bestemt punkt i teksten skulde bruke ordet nennen eller
erwähnen; han bestemte sig for nennen. Foran ordet skulde zu (infinitivs«
merket) stå. Han kom til å skrive nu nennen. Her har et bokstavbillede
som først fikk full plass i medvitet, når skriveprocessen var nådd til ordet
nennen (bokstavbilledet n), listet sig inn i hans skjulte tankeliv mens han
enda var optatt med å skrive et annet ledd i ordrekken. Sammenlign til
dette punkt forøvrig J. Stoll, Zur Psychologie der Schreibfehler, Fortschr.
der Psych. 2, 1914.
1 Hvad gjør man, dersom man i et halvmørkt rom synes se noe som
en ikke sikkert vet, om er noe reelt eller bare stammer fra en forestilling?
Man utfolder en sanseaktivitet. Går bort og prøver å ta i emnet, rører på
øiet, blinker med det og ser om billedet holder stand, kort det sansevirke«
lige ved saken prøver en å skaffe sig rede på ved å la enten en og samme
sans eller flere sanser arbeide med emnet. Altså en ting har en på det
rene: Det om noe blir virkelig fornemmet eller forestillet bare, det er to
ulike ting.
2 Vilde man bruke et billede, så kunde man kanskje si, at fornemmels
sene og forestillingene står til ens personlighet på lag som ens legeme og
ens klær. Sine klær tar en av sig, når kvelden kommer; men sitt legeme
«tar en med sig» i sengen.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
