Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 5te del. Den almindelige form for åndslivet - 2net kap. Følelsen - 1. Følelsens grunformer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
185.
forening av følelsestonen med det fornemmelses* eller forestil*
lingsemne den er koblet sammen med. Forestillingene, (her tatt
i sin følefrie skikkelse), er mere vimrende, de skifter ustanselig;
likesom fornemmelsene stadig har en ny form. Følelsene be*
veger sig i grader mellem de to poler, lyst og ulyst; men enda
følelsene som regel utvikler sig langsomt, kan de vise bråe
overganger og slår da lett om i den rene motsetning. Stundom
vet individet ikke selv hvor det har sig. Man er, som det
tyske ord sier, «himmelhoch jauchzend, zum Tode betrübt».1
For tankelivet er det skapt en helt annen situasjon ved mot*
signingsloven. En ting kan ikke for min tanke gjelde og på
samme tid ikke gjelde.
Men mang en mann og kvinne svinger mellem kjærlighet og
hat til en og samme gjenstand. Les extrémes se touchent.
Særlig ofte er dette tilfelle da når billedet av gjenstanden har
noe fremmed ved sig, noe som en har vondt for å assimilere
med egen person. Således i forholdet mellem de to kjøn.
Videre: Følelsene henger ihop, de dryger og gir sjelen en viss
grunstemning, å kalle. Personligheten lever i dem. De rokkes
ikke uten videre ved det at ytre intrykk kommer og går over
sjelen. Tvertom den prøven står de, de henger i og fører sitt
frem utav sjelens indre. Et av hovedbevisene for at følelsene er
sjelelig et selvstendig noe. Det er det man sikter til, når man
kaller følelsene for det særlig subjektive element i medvitet.
På en eiendommelig måte møtes sansning og forestilling i
et følelsesprodukt som har en plass for sig i vårt bevisste liv
og som gir overgangen til viljelivet. Med dette henger det slik
sammen: Lyst* eller ulystvirkningen for mennesket er ikke op*
og avgjort med bare den stund oplevingen står på. Det
kommer noe til her som tøier emnet ut for personligheten,
nemlig hukommelsen. En minnes sine kjensler. Var det godt
det en oplevde, så blir hugen rettet på å få det samme opatt,
ja rett ofte. Var det vondt og fælt, så kvier man for det og
prøver å berge sig unda senere. Slik fremstår det vi kaller
begjær og mothug. De to begreper uttrykker et grunvilkår
for vår personlige eksistens, nemlig det at vår tilstand altid hvi*
ler på et samvirke mellem vårt nu og vår fortid.
En særskilt plass innen følelsespsykologien intar slike sins*
tilstander, da forestillingslivet er ute av likevekt, det er ved
affekter, sterke hugrørsler. Man skiller mellem steniske og
asteniske affekter; dessuten synes somme å holde en nøitral
midte mellem disse, eksempelvis overraskelse og forbauselse.
Ved asteniske svikter motet, og kraften brister; således når en
1 Denne mulighet av bråe omslag taler, som Titchener, Orth og Alechsieff
viser, mot at samme individ i samme stund kan hyse begge elementarfølel*
ser; lyst og ulyst kan ikke smelte sammen til en indre rørelse av nøitral art.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
