Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 6te del. Specielle faktorer og vilkår ved åndslivets opbygning - 3dje kap. Øving, instilling, vane, tretthet, utmatting - b. Instilling - c. Vane
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
235
ytringen mot ens vilje. Forsnakkelse kan være rent forredersk.
De røber hvad en gjemmer av i sitt indre, har på hjerte eller
isinne.
c. Vane.
Vanegjerning er sjelsliv på tilbaketog. Noe blir gjentatt;
det rykker ut av midtpunktet for opmerksomheten; en blir sløv
overfor de stadige oplevinger av samme slaget. Noe leit skjer;
men en tar sig ikke videre nær av det. Hvad gjør det? Slikt
er jeg vant til, sier man. Ofte merker en simpelthen ikke
det en oplever om og omigjen. Men om en ikke har lagt noe
lag på tingen, så setter den nok derfor merke efter sig i sjelen.
Et eksempel. En gjør en dampskipsreise langs norskekysten.
Ut mot natten kan en ligge lenge i lugaren og stri med søvnen;
men den vil ikke komme for den ustanselige støien av propel*
støtene. Tilsist slumrer en inn. Støien virker så ensformig, at
den bentfrem dysser en i søvn. Nu hører en intet; det vil si,
en merker ikke, at en hører noe. Men midt på natten farer
en op, våken. Hvad kan være årsaken? Jo, skipet er kommet
til et stoppested og propelstøtene holdt op. Denne stans i
støien vekker en. Det samme hender med urmakeren, som
hele tiden har været døv for lyden fra uret som tikker; straks
uret stopper, merker han det. Han «hører» at det stanser.
Det er noe gåtefullt ved denne kjensgjerning. Vi vet jo
om en regel i omvendt retning: at en både opfatter og husker
emnet bedre, når det er kjent, og altså har været fremme i med*
vitet før. Forklaringen på denne tvetydighet torde gå ut på
dette: Ved å gjenta et intrykk tester man det i sinnet, men på
samme tid skjer noe annet av betydning for emnets stilling til
medvitet. Inholdet ved annen, tredje, fjerde tilfelle går sam*
men i ett med første gangs inhold. Eller det har en tendens
til å gjøre så. Selvstendigheten i intrykket kan gå fløiten.
Hører en samme lyd syv ganger efter hverandre, så huskes den
bedre, enn når en bare hører den en gang. Men de enkelte
oplevinger vil rinne over i hverandre. Sansynlig blir da den
fysiologiske foregang forenklet, og paralelt med den får det
bevisste liv en lavstand; saken vil ikke lett op i opmerksom*
heten. I det menneskelige sjelsliv synes hvile en naturlig trang
til selvvirksomhet. Men de kår til å utfolde sig som bydes
denne trang, er i de ymse tilfelle meget ulik. Er en irritasjon
som de andre, så setter den ikke nervene slik i virksomhet,
sjelslivet får et ringere arbeidstilfang. Det dovner derfor lett
av1. Er vi vant med noe, så blir interessen ved det mattere\
1 Dette forklarer hvorledes den skikken er kommet op å lulle barn isøvn
ved lette, rytmisk gjentatte slag på kroppen.
2 Eksperimenter som godtgjør riktigheten i det Ranschburgske fenomen
legger lys over det som er sagt ovenfor. Se min avh. i Zeitschr. f. Psych.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
