Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 6te del. Specielle faktorer og vilkår ved åndslivets opbygning - 3dje kap. Øving, instilling, vane, tretthet, utmatting - c. Vane - d. Tretthet, utmatting
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
236
Fenomenet fører oss til de mere skjulte dyp i vårt aktive sjels*
liv. Enda den teoretiske forklaring kan synes uviss, om kjens*
gjerningen kan det ikke råde noen tvil. Vi skyr det triviale,
det som går i samme leiden som tidligere intrykk og oplevinger.
Meget holder vi den til gode, som er original. Det ordinære
byr oss imot. Vi er for vant til det, synes vi. Til det ytterste
higer menneskene derfor også efter å finne på noe nytt, make*
løst, noe uhørt og uspurt. Denne vår trang blir imøtekommet
av kunstneren med det originale verk han skaper. Men samme
hang stikker også bak moten og dens ofte sinssvake påfunn.
Teori. Vanen har man ment skulde henge sammen med
reglene for opmerksomheten. Når noe ikke fanger opmerksom*
heten, så blir det trykket inn på sidebaner i nervenettet. Imid*
lertid har også disse foreteelser en viss virkning for sjelen, de
er med på å lage en viss grunstemning. Det er bare det å
merke, at slike intrykk som skyter op fra sidene, de gjør
mindre av sig, enn de som når til blikpunktet for opmerksom*
heten. Eller nervefysiologisk sagt: Størst virkning har slike
intrykk som tar veien ad de direkte ledninger til eller fra central*
stedene.
d. Tretthet, utmatting.
Hölder et arbeide lenge ved, uten at man «puster på», så
går det tilbake med ytelsen. Tilsist blir den ikke rar. Det går
mere trått med å røre på sig, drive på med noe og få tankene
til å henge sammen. Følelsen slappes. En blir trett. — Man
har sammenholdt to ting i sjelen: tilbøieligheten til å bli trett
og evnen til å øves, og man har funnet egne lover. Hvis man
har godt tak på noe, er flink i det, så blir man ikke så medtatt
av å streve med det, som når en ikke er øvd i slikt yrke. Når
en er uøvd, skal en stadig til med å velge og vrake, og det
leiter på. Et eksempel har man i gang i ur.
Trettheten har meget forskjellige grader. Hvorledes skal
den måles? Man har prøvd flere fremgangsmåter. Til å måle
den legemlige tretthet er Mossos ergograf brukbar. Man settes
1908 bd. 47. Det som fysiologisk skulde svare til forestillingsbilledet, kan
man kalle hukommelsesresiduet. Det vil ikke aktiveres ustanselig; det kan
intræ i et refraktærstadium. Byr man en iakttager f. eks. en rekke med
skrifttegn alle på samme tid eller de ene straks efter de andre, så greier man
bedre å gjengi dem rett, hvis enkeltelementene hver er forskjellige (heterogene)
enn hvis et par av dem er identiske og altså forsåvidt har samme hukom*
melsesresiduum å falle tilbake på. Forklaringen på dette vil være å søke i,
at funksjonen som kreves psykologisk, på sett og vis blir lammet, eller det
finner sted en sammensmeltning av de homogene intrykselementer. Et eks«
periment med et billede førte frem forskjellig farvete identiske bokstaver,
én y var blå, én y gul. En iakttager hadde intrykket av et eneste y som
svevet frem og tilbake og skiftet farve, 1. c. s. 105 ff. — Se også diskusjonen
hos Pikler, Sinnesphysiologische Untersuchungen s. 448 ff.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
