Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 7de del. Gruntrekk av åndslivets psykologi - 2net kap. Tenkning
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
268’
med et bestemt tenkt forsett. Det er altså noe av vilje med i
domsprocessen I dommen ligger en avgjort sjelens holdning
til et eller annet punkt i tilværet. Man hevder noe, og at man
det gjør er ledsaget i ens indre av en egen følelse. En uttrykker
dette ved å si, at en har tatt et standpunkt. Med det kommer
en viss følelse av tryghet overfor de forskjellige tenkelige mu*
ligheter. I større eller mindre grad har man en fornemmelse
av sikkerhet. Denne sikkerhetsfølelse kan være objektivt mis*
visende, men er subjektivt et interessant fenomen. Den er tegn
på at forstanden står for styret; og den røber arten i sjelens
arbeid. Åndslivet utfører en funksjon motsatt den løse fantasi*
virksomhet, motsatt en regelløs sysling med forestillinger.
Om dommen sier vi, at den er objektivt sann eller falsk.
Men om den er det ene eller andre, det forandrer ikke noe ved
dens psykologiske art. De optiske bedrag, de illusoriske syns*
intrykk er psykologisk fullødige dommer, like fullt som de
objektivt treffende dommer fra synets verden. For dommen er
jo alene det forhold som vårt medvit intar til visse emner. Dette
forhold må bli ytret, lagt for dagen. Men det kan skje på
mer enn en måte. Man kan gi uttrykk for det man tenker, på
annet vis enn ved å tale. Det gir derfor dommer uten ord
Imidlertid går det her som så ofte. En sak gjelder for det som
den er i storparten av tilfellene. Dommen har i sproget fått
en form, som er typisk for hele denne tankefunksjon. Ja sproget
er her mer enn et middel bare for den ferdige tanke. Det
skyter sitt til. Sproget mangfoldiggjør muligheten for å felle
dommer. Et ord melder sig for vårt medvit. Det drar tanken
efter sig. Sproglig sett har dommen formen av en setning, en
fullstendig eller ufullstendig. Setningen er altid en egen kon*
struksjon av begrepene; noe annet enn bare å føre op begrepene
jamsides. Et logisk bånd må forene begrepene til en mening.
Nettop dette ligger i å konstruere setningen, bygge den op med
subjekt og predikat. Predikatet har hovedtrykket. Det fastsetter
i to henseender forholdet til virkeligheten. Det slår fast, om en
sak gjelder eller ikke gjelder, og om den skal stadfestes eller
nektes. Det positive kan gjelde eller det negative kan gjelde.
Efter sin tilblivingsmåte kan dommen psykologisk ha to
røtter. Andre dommer føres sammen, så en ny kommer frem;
dommen er da et produkt av det man kaller å slutte. Den
andre roten til dommen vokser frem av sansningens grunn.
1 En mann står en vinterdag ved stranden og slår prøvende med stoks
ken på isen; rett som det er gir han sig til å gå over den. Han har dømt,
at isen er sikker. — Ute på gaten er det opstyr. Det suser med sten om
ørene på en. Med engang slår en konstabel tak i en mann. Han har feilet
den dom: Det er stenkasteren. Jeg skal ut å gå en tur, ser da først ute av
vinduet, tar paraplyen i hånd, og slår den op med det samme jeg er ut av
døren. I disse gjerninger ligger uttalt først en mulighets«, så en visshetsdom:
Det regner. At jeg sier noe er ikke nødvendig.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
