Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 7de del. Gruntrekk av åndslivets psykologi - 3dje kap. Troen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
276’
regelen om intet. Hvorledes bøter en nemlig da på villfarelsen?
Hvordan kommer en til rettes? Ved nye sanseerfaringer1. Så?
ledes retter den ene sansen på den andre, og dommen blir
videre grunfestet. Synet blir rettet på av berøringssansen, hør*
selen bøtet på av synet, smaken av lukten. Slik som vi er stelt
i livet er trangen til å få noe på det visse ovstor. Så meget
viktigere er det, at en uten å bli trett lar den ene sansen kon*
trollere den andre, den ene iakttagelse utfylle, stadfeste eller
velte den andre. De eksakte vitenskaper hviler på denne me*
toden for undersøkning.
Sett nu det kritiske arbeid er fullført, og man har fått en
definitiv dom. Er den også tro? En pleier ikke uttrykke sig
således. For å holde sig til eksemplene som blev nevnt i siste
anmerkning: Om det som barnet tilsist følte sier det ikke, at
det tror det er en sten. Om vinduet som stod og hamret
i naboværelset sier en ikke: Jeg tror støien skrev sig fra blåsten.
Det heter: Jeg vet det. Psykologisk er en likesom flyttet en
etasje høiere tilværs. Er al tvil ryddet bort i menneskets tanke,
så synes troen å gå over i et annet psykologisk begrep: Man
tror ikke, man vet. Jeg vet at jeg engang skal dø; at det er
jorden og ikke solen som sviver rundt og gir oss døgntidene;
at menneskene er dumme; at ufreden ennu står på i verden. —
Men det hjelper ikke. Sproget får ikke her være dommer, ikke
avgjøre et rent psykologisk spørsmål. Sjelelig sett har vi i begge
typer av tilfeller en og samme størrelse å gjøre med. Tro er
det jeg vet, og tro er det jeg mener. Det er i de enkelte til=
feller bare en gradsforskjel i sikkerhetsfølelsen. — De to formler
av tro, vanetro og særtro adskiller sig i måten de er forberedt
på i sjelen. Vanetroen går mest på sådant man vet, ofte uten
at en gjør sig rede for grunnen til visdommen sin. Det en
mener når en sier: Jeg tror det eller det, representerer som
tidest tilfeller av særtro. Den står i medvitet for et mere sam*
mensatt inhold. — Særtroen er forhånden, hvergang det var tvil
oppe, mens en feilet dommen, eller før den blev laget. Man
vet med sig selv om saken, at noe annet ihvertfall var tenkelig,
at man med grunn eller uten grunn kunde ta til motmæle mot
synsmåten.
Troen, slik som den vokser frem av sjelen, blir et av de
mest personlige uttrykk for det invortes liv. Man tar et stand*
punkt i trosspørsmålene. Det er å tilkjennegi at en selv kaster
det avgjørende lodd i vektskålen. Her ligger suvereniteten, den
1 Et barn tar op en brun liten ting det finner, i den tro det er en bite
chokolade. Det putter stykket i munnen. Smaken får dømme. Men det
smaker ikke av noe. Derimot føles det hårdt. Berøringsfornemmelsen av;
gjør saken. Det var en sten. Et annet eksempel: En hører støi i værelset
ved siden, og tror det er noen som rumsterer derinne; ser så efter. Det er
bare vinduet som står og knirker for vinden.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
