Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 7de del. Gruntrekk av åndslivets psykologi - 3dje kap. Troen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
279’
av andre troende mennesker rekker til. Dette fører over til
tredje kilde for troen.
3. Suggestionen. En overordentlig utbredt trosfaktor. Den
kan bli virksom i mange former. Stor suggestiv makt har f. eks.
vanen. Mine vaner drar efter sig en tro på det som må til for
at disse vaner skal kunne holdes oppe. I rasjoneringstiden
under krigsårene kunde somme komme reisende langveis fra for
å gjøre sine inkjøp på de vante steder. Det hendte da, at de
slett ikke vilde høre på det øre, når man meldte, at varene ikke
var til å få. De sa: nu fikk man holde op med å slå i folk
den skrønen, at det var krig på den måten; disse varene pleide
de få og så måtte de være der nu og. — Videre kan det hefte
en suggestiv virkning ved en verdighet, enten det nu dreier sig
om en institusjon eller om et individ; det som kommer fra en
sådan kant blir da trodd. Den offentlige mening, et slags sam*
tro, kommer tidt istand ved massesuggestion. Når denne sug*
gestion har virket, så vinner effekten ny makt nettop i kraft av
at det står en flokk, en kompakt mengde bak den. Det faktum
gir en ekstra følelse til de troende, enda de kanskje fra først
av blev vunnet for synsmåten enkeltvis.
Allerede av det som her er nevnt fremgår en ting tydelig:
Troen er ikke en ren forstands*sak. Man måler og veier med
sin tanke; men når det kommer sålangt som til den endelige
verdsetning, så har også følelsen et ord med i saken. Og ofte
blir det den som avgjør det hele. Sansynlighetsopgjøret kan
være heller tankeløst, logiken kan være skral. I slike tilfeller
tar følelsen taumen. I de ord som faller, vedstår man det
stundom selv. Man har ikke «tenkt så nøie over det»; men «i
god tro» gått med på det som man likte best. Især de giede*
lige følelser styrer troen. Alt Cæsar har visst det: homines
id quod volunt credunt. Den tro som skal flytte bjerge, er en
tro om noe godt.
Men troen suger næring også av det en misliker. Man
skjeler i tro bort til det som er redselsfullt. Ikke bare gleden
er lettroende, også frykten er det. «Du skal ikke tro det gjør
vondt,» sier lægen trøstende, før han tar fatt i instrumentet.
Hvad nytter det? Man tror det gjør rasende vondt. — Når
troen går på sådant som hver sund eftertanke skulde vise av,
får den et nytt navn; overtro kailer man den da. Overtroen
svelger tildels just i skremmende nonsens, i usans om djevel og
helvete. Ikke minst om religiøse skremmebilleder er det ord
sant: Det fins ikke det menneske så forrykt, at han jo er kar
til å finne 10 enda mere forrykte som tror på ham. — Menne*
skene er forøvrig individuelt forskjellige i dette stykke. Tem*
peramentet gjør sitt. Det gis folk som av natur er særlig lett
å få til å tro noe.
Vi taler med sympati om de troskyldige, men holder fast
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
