Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 7de del. Gruntrekk av åndslivets psykologi - 4de kap. Driftslivet, vilje og gjerning - 3. Viljesgjerninger
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
294’
sees, at det gis stunder da tanken søker noe mere centralt, noe
uavhengig av legemet med dets tilstander i øieblikket. En syk
mann forklarte engang: Først blev brystet på mig kleint, så
leitet det på hode; tilsist blev jeg selv syk. Slik kan tanken
sommetider søke et jegbegrep som går bakenom de oplevde
specielle referencepunkter. Men det er en logisk prestasjon.
Om et tilsvarende begrep psykologisk gjør sig noengang gjel*
dende, er tvilsomt, og sikkert er det ikke kjernen i ens selv*
medvit når en aktiverer viljen1. Det psykologiske jeg ved
viljessituasjoner, det jeg som skal gjøre noe, legge op råd, ta
følgene av en gjerning eller forholdsmåte kan man definere som:
en sum av følelser, fornemmelser og forestillinger smeltet sam*
men i enhet, slik at enheten altid er like fast, men summen
ulike stor. Et slikt jeg*begrep kommer frem når en vil noe.
Det melder sig i medvitet, på en måte som ulike lag med følelser
eller som forskjellige grupper med tanker.
Viljesgjerningen inneholder imidlertid psykologisk ikke bare
tanken på et jeg som er noe, men også på et jeg som gjør
noe, kan gjøre noe. At jeg kan det, må jeg ha en tanke om,
før jeg tar fatt. Den som vil noe, må tro, at han har evnen til
å gjøre detEn vil bare det som en tror en kan, ofte noe
mindre, aldri noe mere. Dette er en sanhet med stor betyd*
ning for vår praktiske eksistens. Viljen er far til gjerningen,
men selv er den et barn av troen.
Det negative motstykke til troen er ikke egentlig vantro;
vantroende er den som tror noe annet. Nei, det er tvilen.
Den er viljens sterke nedbryter. Shakespeare forstod det og
diktet Hamlet. Midt i viljesprøven kan tvilen sette på en og
gnage på sinnet. Den strid mennesket står i, er for en hoveddel
en strid det har å føre mot tvil i sjelen. Man eier et utmerket
på muskelspenningen og berøringsfornemmelsene under løpet, på armer som
vil komme til å svinge hit og dit mens han er på farten, på hjertet som vil
komme til å slå fort, på hvor lettet han skal føie sig når det hele er over
o. s. fr. — Ens jegmedvit er i de enkelte stunder således sterkt farvet av de
just da oplevde eller ventede fornemmelser, parret med et kompleks av
tanker på evner og anlegg vi eier, og på forsetter som er gitt med vår stil*
ling og våre mål.
1 Psykologisk kan man i denne sammenheng se bort fra bruken av be*
grepet jeg som reference*objekt for ens rykte, ens følelse av ære og skamm ;
da dermed siktes til et socialt, ikke et psykologisk begrep.
2 A vet at han kan bygge en ringbane efter samme model som jord*
banens ellipse; han kan derfor også ville noe sådant. Men bestemme at jord«
banen skal være som den ringbane han konstruerer kan han ikke. Ingen
vil noe sådant. — Et vakkert vers av Kingo lyder således: Gikk alle konger
frem på rad, i deres makt og velde, de maktet ei det minste blad å sette på
en nelde. Her forringes virkningen i diktet av, at leseren ikke kan bare
sig for å tenke: Men de vil det ikke heller, disse konger; for ingen tror
han kan det, og da faller heller ikke noen på å prøve det. — Ingen kan
ville ta høiere hopp enn efter et mål, satt av ham selv og bestemt av den
tro han har på å kunne greie det.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
