Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 7de del. Gruntrekk av åndslivets psykologi - 4de kap. Driftslivet, vilje og gjerning - 3. Viljesgjerninger
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
296’
autonome. Den makt som åpenbarer sig i ens åndelige liv
hviler ikke i tremmede hender. En rår grunnen selv. Man
uttrykker dette med å si: Mennesket er fritt. Som intet annet
ord uttrykker dette hvad som særmerker den menneskelige
personlighet. — Hvad er så fri? Er det viljen? Og med
hvad rett kalles viljen fri? Gis det overhode noe sådant som
fri vilje? Skjer ikke alt nødvendig og efter lov? Enten en
spør om måten motivene fremstår på eller om måten de virker
på? For å opnå klarhet trenges først og fremst en definisjon.
Hvad er den enkle mening til ordet frihet, slik det brukes her?
Iblandt høres det svar: Med å være fri menes, at man ikke
er bundet av umoralsk begjær, av lidenskaper som skjemmer
og bøier et menneske, slike som havesyke, forfengelighet, sanse*
lighet o. s. fr. Men denne forklaring duger ikke. Den virker
nærmest som et velment forsøk på å trøste mennesket for tapet
av det metafysiske gode, som begrepet frihet innebær. — I viljen
ligger et moment av bevegelse. At viljen skal være fri vil si:
Det gis ikke noe som styrer denne bevegelse med tvang. Viljes*
foreteelsen er noe selvvirkende i sjelen. En står overfor noe
som rår med egen kraft. Denne kraften har sin rot i menne*
skets grunnatur. Som Bergson uttrykker det: Friheten uttrykker
et forhold mellem mitt konkrete jeg og den gjerning jeg gjør.
Friheten blir virkelig, når det vi gjør fremgår av hele vår person*
lighet Bergson legger til, at den utøves sjelden. Det spørs,
om han ikke burde gå videre og medgi, at en sådan vilje ut*
øves aldri; for når har individet virkelig hele sin personlighet
på pletten? Dette problem om viljen og dens frihet er formet
ut i to teorier, kjent under navnet indeterminisme og determi*
nisme. Disse to viljesteorier kan defineres således: Indetermi*
nistene lærer: Når mennesket handler, så merker det i sitt
indre noen sinsrørelser, motiver. De tilskynder en til å handle
i en bestemt retning, gjøre så og ikke så. Men alrådende
er de ikke, disse tilskyndinger. I siste instans er mennesket
uavhengig av deres makt. Viljen står over dem. Viljen er
hos mennesket den evnen, at det fritt kan velge mellem de
ymse tilskyndinger, som det føler i sitt indre. — Mot denne
synsmåte står opfatningen hos deterministene. De lærer: Hver
viljesakt må være motiveret. Og vil man forstå viljelivet, så
må en studere forholdet med motivene. Det er motiveringen
som gjør viljesgjerningen til noe annet enn en refleksvirkning.
Hvad vil det si, at en gjerning er motiveret? Egentlig noe
dobbelt: At det er sinsrørelser tilstede og at en sinsrørelse faktisk
får overtaket, at den viser sig som sterkere enn de andre sins*
rørelser i samme stund. På den måten kommer den størrelse
frem som vi kaller motivet, den avgjørende beveggrunn. Mo*
tivet eller beveggrunnen til en handling er den forestilling som
ligger bak det endelige avgjør for hvad vei handlingen skal ta.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
