Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 7de del. Gruntrekk av åndslivets psykologi - 4de kap. Driftslivet, vilje og gjerning - 3. Viljesgjerninger
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
299’
slike kilder, mener han; avgjøret kommer fra noe sjelelig som
er like selvstendig som temperamentet, nemlig en særegen viljes*
kraft. Deterministen går en annen vei. Han søker å forstå
viljesforeteelsen direkte ut fra de vilkår som sjelen arbeider under.
A overse disse vilkår vilde være å utelate sådanne faktorer
av regnestykket, som må tas med, skal man være trygg på et
opgjør som er rett. Indeterministen viser til menneskets natur.
Men den natur som bor i oss, er runnet av mange kilder.
Ikke bare medfødte anlegg, men mangt, mangt annet. Uperson*
lige faktorer, opseding, vaner, påtrykk fra omverdenen, tvangs*
forestillinger, ytre tilskyndinger, alt strømmer sammen og er
med på å gjøre en til den han er. Fra slike hold, snart fra et
enkelt av dem, snart fra blandingen reiser sig slutningstilskyn*
dingen i sjelen, den som fører til gjerning.
Holder man sig til det som er psykologisk gitt, så havner
man i determinismen. Og derfor synes den å være den rette
opfatning av viljen. Vi kjenner ikke noen sjelelig særevne av
den art som indeterminismen krever. En evne som gjør brudd
på hele sammenhengen i sjelslivet. Man fører viljen inn som
en størrelse løsgjort fra alt annet i medvitet, gjør den helt år*
saksløs. Men det er å la den komme frem i magisk skinn.
En slik opfatning sperrer veien for å forstå saken vitenskapelig,
d. v. s. opfatte det regelrette, det lovmessige ved den. Inde*
terministene må føie dette selv. Hos Bergson røber det sig,
når han vedgår, at det er umulig å bestemme begrepet frihet
nøiere. Idet han medgir dette, synes han røbe sin egen filo*
sofiske sky overfor den indeterministiske opfatning av friheten,
det vil si overfor en opfatning som gjør friheten til et prinsip
med mystisk makt over mennesket, og igrunnen dermed til en
fremmed størrelse i opbygningen av vår åndelige natur. Den
mening friheten med rette skulde ha, må da også finne et mere
enkelt og på samme tid mere dypt psykologisk grunlag for sig.
Man kunde sette det menneskelige frihetsanlegg i dette: At
følelsene hos mennesket søker i høiden uten å kjenne noen
grense; at tenkningen ikke vet om noen stengsler for de mål
den har satt sig; at intet endelig hensyn kan dempe det ånde*
lige krav, som hviler i tilropet Excelsior!
At vårt gjerningsliv hviler på trygge lover, er bare av det
gode. Nettop det gjør, at mennesket kan bli en personlighet.
Om en karakter kan en i mange stykker på forhånd si, hvordan
han vil opføre sig. Igrunnen er den deterministiske lære en
ny erobring for vårt vitenskapelige helhetssyn. Det mennesket
føler hviler på natur; det det fornemmer og tenker har sine
givne vilkår. Det mennesket vil er avhengig av ubrytelige lover.
Hele psykologien er på en måte et metodisk forsøk på å lære
å kjenne disse lover, lovene for det indre liv.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
