- Project Runeberg -  16 år med Roald Amundsen. Fra Pol til Pol /
11

(1930) [MARC] [MARC] Author: Oscar Wisting
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Like | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - «FRAM» - I.

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has been proofread at least once. (diff) (history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång. (skillnad) (historik)

skarpt frem i min erindring. Jeg husker den intense
følelse som betok mig: her står du ansikt til ansikt
med en mann — den fødte leder, som uten å bruke
for mange ord kan få sine folk til å utrette det, som
ved første øiekast ser ut som en umulighet å
gjennemføre. At han ved siden av dette var et sjeldent
godt menneske, som var villig til å ofre alt for dem
som stod ham bi i tykt og tynt, det fikk jeg
senere i livet anledning til å se — jeg hadde nær
sagt hver eneste dag.

Jeg antar at løitnant Prestrud hadde anbefalt
mig til ham ellers vilde han neppe ha vist mig så
stor interesse som han gjorde fra første stund av.

Der blev foretatt en del drageprøver der ute. Selv
var jeg en tur oppe i luften, men for å være ærlig
syns jeg ikke det var det minste tiltalende å sveve
der oppe under himlens blå, bare båret oppe av en
kraftig vind; så da jeg var velberget på bakken
igjen var jeg mer enn glad. Da prøvene var ferdige
reiste vi alle sammen tilbake til verftet, hvor jeg
sakket efter de andre for ved første leilighet «å
stikke av» for å gå tilbake til mitt arbeide. Fullt så
lett gikk det imidlertid heldigvis ikke. Roald
Amundsen sakket også av, og idet han kom op
ved siden av mig, sier han idet han klapper mig
vennlig på skulderen: «De får være med mig
nordover De». For å bruke et mildt uttrykk må jeg si
jeg blev forbauset, forbauset og glad, for lysten til
å være med var der i fullt monn. Jeg fikk
fremstammet en takk, og at jeg først måtte rådføre mig
med min hustru for å høre hennes mening før jeg
kunde gi noe endelig svar. «Ja De får tenke på
det» — var hans avskjedsord til mig.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Jul 3 18:00:36 2016 (aronsson) (diff) (history) (download) << Previous Next >>
http://runeberg.org/amundsen16/0011.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free