- Project Runeberg -  Arkiv for/för nordisk filologi / Nittonde Bandet. Ny följd. Femtonde bandet. 1903 /
107

(1882) With: Gustav Storm, Axel Kock, Erik Brate, Sophus Bugge, Gustaf Cederschiöld, Hjalmar Falk, Finnur Jónsson, Kristian Kålund, Nils Linder, Adolf Noreen, Gustav Storm, Ludvig F. A. Wimmer, Theodor Wisén
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Björn Olsen: Versene i Egils saga. 107

et kort skridt til förvanskningen atti. Maske har afskriveren
taget et foreliggende atpi for prœt. af etja (jfr. vakpi, senere
vakti) og derfor ment at være berettiget til at indsætte sin
egen udtaleform atti. Da p (ð) ellers regelmœssig efter t
går över til t (se Noreen, Altisl. und altnorweg. Grammatik2
§ 216 8. 119), kan det endogså være et spörsmål, om ikke
formen atti Kgefrem er en fonetisk gengivelse af at pvt (jfr.
at tu, attu f. at pu Konr. Gislason, Frumpartar s. 234—235,
A grip, Dahlerup8 udg., s. 615, póttu f. pót pú [f. eks. þottv
Lokasenna Bugge 623; pottu HyndL Bugge 50* &c.], littat
i. litt pat7 se ordbogerne; jfr. også Wadstein, Fornnorska
homilieboken8 ljudlära s. 115).

Egils saga v. 29, k. 57. (FJ. udg. s. 199 og 385).

Konr. Gislason har allerede påpeget den — i det mindste
fra nyere isländsk ståndpunkt — påfaldende brug af sjaJfom
i 2. versl. Muligvis bör det rettes til sjálfan og henferes
til (bræcfrá) sékkoa. Tanken i halvverset synes at være:
’Mig har kongen jaget i landflygtighed. Ham selv (sjálfan)
vil hans hustru styrte i fordœrvelse ved sine rænker?’ Det
er let at förstå, at sjálfan i den mundtlige tradition næsten
uundgåelig måtte forvanskes til sjálfom ved tiltrækning til
det umiddelbart foregående mér.

I 2. verslinje antager jeg med FJ., at der bör læses
lind- for land-. Derimod tror jeg ikke, at rettelsen -álfs for
-alfr er nodvendig; lindràlfr kan opfattes som en tiltale i
vokativ til en tilstedeværende.

Jeg föreslår altså folgende orden i 1. halvvers:

Lindálfr! Lggbrigcter hefr lagfta langa vego fyr mér.
Sjálfan brœðra sekkva blékker brúðfang.

Egils saga v. 35. k. 61. (FJ. udg. s. 226 og 389).

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 02:23:25 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/anf/1903/0115.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free