Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
15
damen min, ja, for du skjønner vel du skal ha
kjolen fiks og ferdig i femtiårsgave? Og du vil bli
staselig i fotsid kjole, Hanna, du som har
skikkelse til det.»
«Snilde Kristine.»
Bjellen ute i gangen tinglet — nye kvinnelige
gratulanter kom.
Rød i kinnene av komfyrvarmen, med
barnebarnet, Minkens vesle fireåring ved hånden, stod
moren i stuen, da Line og guttene kom hjem til
festmiddagen. Hvad var det for en liten skygge
som gled over sinnet nå igjen — som hadde vært
der siden stuen tømtes for gjester — lik en sky,
solen et øieblikk blir vekk bakom? Hannas øine
søkte den yngste sønnen; han kom frem i døren
til gangen, hadde enda frakken på, viftet til henne
med hånden. «Mor’n igjen, mams!» Hånden var
i hvit hjorteskinns hanske. Så var det den han
vilde vise frem . . .
Hun sa ikke noget; hun lyttet på Lines lyse røst,
der hun satt på huk og kjelte Tulla. Hun svarte
Karl-Vilhelm på spørsmålene hans. Ja, her hadde
vært mange, syv stykker, tenk vertens frue også,
med en juleglede i potte. Og hun nikket til
Knut, som stod taus med hengende armer og
håret ende til værs . . . Men hun tenkte Alv.
Hvorfor hadde Kristine blitt kald i øinene, da hun nevnte
Alv? Hvorfor hadde hun sagt så fremmed: «Ja,
jo, naturligvis tar han sig ut . . .» Hennes lille
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
